Didiheimen.

Så var jeg her da. I en blogg. I en lang periode har jeg fått utløp for min skrivetrang på visse sider her på nettet. Jeg har til og med hatt en dagbok som har vært hyppig i bruk. Men nå da den er blitt naturlig avsluttet, så var det på tide å forflytte seg til et nytt sted å være. Og hvorfor ikke en blogg?

Det å starte opp tømmingen av alle mine tanker og ord på dette stedet kommer omtrent på samme tid som hjemmet mitt har blitt fullt opp med en ny tilværelse. I midten av mars måned flyttet nemlig et nytt lite menneske inn i heimen til Didimannen og jeg. Lille Didibert har gitt oss en ny og frustrerende tilværelse hvor vi foreløpig befinner oss i en "prøve/feile"-periode. Som en prøvesmaker hos Freia driver vi for tiden å "prøvesmaker" på hverandre for å finne ut hvordan den andre parten er. Foreløpig vet vi helt sikkert at Didibert ikke liker meksikansk gryterett, og at han egentlig er en snill gutt men dog med lynende temperament *ler* Han har arvet både mammas furteleppe og bruker den til gangs...

Det andre lille vesenet som bor i Didiheimen - en tigerstripete hannkatt - lever en grusom tilværelse for tiden. Hans favorittsted, mitt fang, er nå stadig opptatt av en liten bylt som i tilegg lager mange høye, skjærende lyder... Så, han bruker mye tid på å irritere matmor med å klore i teppet og hoppe på akvariet for å "fange" gullfiskene.

Didimannen og jeg traff hverandre for 6 år siden. Vi er nok begge av typen som elsker dypt og inderlig, og som av den grunn drøyer en stund før vi torer binde oss. Av den grunn, samt visse geografiske og naturlige omstendigheter traff vi ikke hverandre før vi var over halvveis til 50. Men til gjengjeld traff vi hveradre med et brak når vi først havnet i samme omgangskrets. Han trengte nok litt lenger tid til å innse at jeg var den han ville dele livet med, men når han først fikk besttemt seg var det ingen vei tilbake. For meg var det klart i det øyeblikket jeg så ham at han var det jeg lette etter. Og det han åpenbarte for meg etterhvert som jeg lærte ham å kjenne var en positiv overraskelse. Hans varme, humor og vimsete vesen forlenger livet mitt med mange år :oD

I tillegg til de tre overnevnte, samt undertegnede, så rommer Didiheimen i blant også en tenåring. Av ymse grunner (en laaang historie...) kalles hun Andungen, hun som bor hos oss en helg i måneden. Med sin psykisk utviklingshemming er hun i blant en prøvelse for sin temperamentsfulle "reservemor" med en heller kort tålmodighet... Men i bunn og grunn ligger vel det problemet helst hos den utålmodige og temperamentsfulle enn hos den korttenkte Andungen, om jeg skal være ærlig.

Selve Didiheimen er et koselig lite "dukkehus" i et byggefelt ved vannkanten, i en lite bygd på sørvestlandet. Vi flyttet inn her for to år siden, og holder for tiden på å avslutte innredning av kjelleren. Pluss utfylling av hagen. Pluss planlegging av garasjen... Det vil si - det er helst Didimannen som styrer på. Jeg er flinkest til å fortelle hvordan jeg vil ha det, samt å ruge frem vakre barn ;o)

Snakker om vakre barn.... Jeg har et sovende på ene armen for øyeblikket, og ikke bare er det tungt - det er også fryktelig frustrerende å taste med en hånd... Så, da jeg jo egentlig har avsluttet introduksjonen av heimen min, tror jeg det er på tide å avslutte. Meg blir en jo kjent med om en velger å titte innom i min verden så jeg trenger ingen yterlig presentasjon...