En jungel av formeninger....

Å være forelder handler i stor grad om å lære seg å stake ut kursen i et virvar av ulike meninger, oppfatninger og motstridende oppdragermetoder. Da jeg var baby stappet man i oss mat fra 3 månedersalderen, røykte som svamper, lot oss gråte oss hese og røde, og festet barn i bilseter kun for bekvemmeligheten (var jo tross alt greit å vite hvor vi var hen mens de kjørte...).Vi ryster på hodene over slik galskap og undrer oss grønne på hvorfor så mange 70-tallsmodeller faktisk opplevde voksenalderen... Og mange av oss ble jo ikke så verst heller *ler*

Metodene nå er jo - heldigvis - ganske i den andre skalaen av oppdragerpendelen. Røyking er fullstendig ut. Mat skal ikke introduseres før etter babyen er 6 måneder - og gud nåde den som er så frembusen at den gir det stakkars barnet grøt før den tid! *hytter med neven* I bilen skal alt være tipp topp, og barn skal være fastspente til de når konfirmasjonsalderen - selv om enkelte kjediser tror at barna deres er fritatt disse sikkerhetsreglene... Og gråte - nei, det skal de overhodet ikke før de er 3 mnd gamle, men etter det.....da kan de godt hyle i fem minutter om gangen...

I tillegg skal man ivareta barns individualitet, bevare forskjellene og "gjøre alt med måte".

Forvirra?! Godt, da begynner du å forstå hvor enkelt det hadde vært om babyer hadde kommet med bruksanvisning *ler*

Her i huset er det Den Store Legge-Diskusjonen som er tema om dagen. Hvordan skal leggingen foretas? Skal vi ta ham opp når han gråter? Hvor lenge skal han gråte? Skal vi gå ut av rommet, være i rommet, ha lyset av eller på, og skal han overhode ha lov til å kose før han sovner?!??! Som dere skjønner er ikke dette en enkel affære. Didimannen er ikke den letteste å veilede i denne jungelen av gode råd. Jeg blir veldig styrt av min egen morsfølelse og vil aller helst kosemose lille klumpen i søvn, og hater den såre gråten og synet av de små veiftende hendene over sprinkel-kanten. I tillegg skal vi da altså ta i mot velmenende råd fra helsestasjon, venner, familie, internett, forskere, bøker....

Jeg kan være med på at å la en baby gråte i noen minutter ikke akkurat er usunt. Jeg kan til og med gå med på at de fort vil lære seg når det nytter å gråte og når det er nyttesløst. Det jeg ikke kan forstå er hvorfor instinktet mitt skriker "ta ham opp, noe er galt" når det tydeligvis strider mot den "sunne fornuften" og de "riktige" idealer.... Hvordan kan det "alle" mener kjennes så galt ut når det gjelder mitt eget barn? Er jeg en dårlig mor som har så innmari lyst til å gjøre det jeg føler er riktig for min lille gutt?

Nå har vi hatt snart en uke med et barn som hyler hver gang han er trøtt. Han nekter å sove, vrir seg som en orm når han kjenner at han er trøtt og vil kun sovne dersom han får ligge inntil mammas hud. Det er selvsagt uutholdelig - i lengden. Men....klokka halv fire om natta - når man er ør av søvn og knapt nok klarer å finne babyen i halvsøvne, og i enda mindre grad husker hvilken side man ammet på sist - da er det en enkel løsning å velge fremfor en halvtimes gråting og febrilsk veifting med sinte små hender. Et mammahjertet klarer ikke de helt store utfordringene der og da, må jeg innrømme....

Så har vi pappaen da. Han syns det er et styr å trøste poden. Aller helst ville han hatt et barn med like mange knapper som fjernkontrollen, og iallefall et barn utstyrt med en av-knapp. Så når mamma er utenfor rekkevidde gråter poden seg i søvn. Når så mamma er hjemme igjen og poden våkner for en melkeskvett, er han overlykkelig, klamrende og ekstremt kontaktsøkende. Og når pappa kommer inn i rommet og skal legge poden - da hyler han før mamma har rukket å rømme huset *flirer*

Så hva blir løsningen? Joda - mamma prøver pappas løsning og pappa prøver mammas løsning. Dette gjøres i håp om at vi kan møtes på halvveien - selv de lærde strides jo om hvilken metode som er mest effektiv.

Så.....Pappa legger poden, og tar seg tid til å ta ham opp noen ganger når han har grått littegrann. Hva skjer? Joda, småen sovner på halve tiden av det han vanligvis gjør og pappa er i ekstase fordi han for en gangs skyld slipper 3 kvarter med gråting! :oD

Mamma legger poden. Hva skjer? Joda hun tåler 5 minutt med gråting og poden roer seg. Hun tåler nye 5 minutt med gråting før hun trøster og roer ned. Det hele mens instinktet bekjempes og magefølelsen ber om at hun løfter poden opp. Da halvtimen har gått kommer pappa ned for å overta - akkurat når poden var i ferd med å sovne. Etter to minutt kommer pappa løpende ut igjen med omgangssjuka trykkende i tarmen, og arenaen er nok en gang mammas alene. Mamma lister seg inn, ser seg om i tilfelle noen skulle se hva hun finner på, før hun gir etter for hjertet og tar poden opp. RAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAP!!! *slår seg selv hardt i hodet* Mamma lurer bekjemmet på hvorfor i all verden hun ikke tok ham opp før - det var da stjerneklart at det bare var en rap som skulle opp?!??!

Poden sovner lykkelig, med litt mindre trykk i magen....