*sukk* Endelig husket jeg innloggingsnavn og passord! *rødme*
En rar ting har skjedd med meg etter at Didibert kom til verden. I alle år har jeg sagt at jeg vil ha en stoooor familie med en gjeng unger som kravler og vaser rundt i hele huset. Og selv etter at Didibert kom så har jeg kjent på lysten til å gå gravid igjen, og jeg har lyst å føde flere ganger! (Sitat fra fødestuen; "dette kan jeg godt gjøre flere ganger!")
Men nå har det snart gått et halvt år. Lille Didibert har begynt å bli et helt lite menneske med sin helt egen lille personlighet. Jeg elsker ham til døde (som jeg sa til ham i dag; jeg skal nusse og kose på deg helt til du blir 18, minst! *ler*) og er så inderlig glad for at vi til slutt fikk ham! Samtidig skjer det noe rart i meg. For, hvor inderlig lyst jeg egentlig har på flere barn, så slår det meg at dersom Didibert er den eneste som kommer vår vei så er jeg faktisk fornøyd med det!! :oD
På et rart vis er det en god erkjennelse. Det finnes så mange jeg unner mer enn meg selv å oppleve den lykken vi har fått i huset. Og for dem som har gått gjennom en prøvetid som varer og rekker, og vet sorgene som følger med det å ikke "lykkes", så vet de også hvilken uendelig stor gave det er å endelig oppleve å gå gravid. Og enda større gave å få babyen ut, selvsagt. Jeg kan vel ikke påstå at man akkurat smiler seg gjennom fødselen, men jeg tør påstå at jeg sjelden hører exsslitere klage over det de har vært gjennom for å nå målet.
Så...da er jeg altså her. Her hvor jeg kan si meg fornøyd og lykkelig dersom skjebnen ikke vil gi oss flere små enn Didibert. Jeg har tross alt en! :oD En fantastisk liten en! Og jeg unner så mange å få sin egen, søte, lille klump at jeg gledelig venter lenge - til og med til det er for sent for vår del *s*
*sender storken villig videre*
Tuesday, September 05, 2006
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
Er det ikke en deilig følelse?
Men du, en ting jeg har tenkt en del på i det siste, er alle diskusjonene på sg, rundt sekundært infertile. Det var jo masse diskursjoner rundt hvorvidt det var verst å aldri få oppleve å bli mor, eller å slite med å få flere barn. Hva tror du du hadde tenkt om en sånn debatt nå?
Jeg er helt sikker på at det er værst å oppleve å ikke få barn nummer en, kontra å ikke få flere barn. Ikke bare sliter man med å få bli mor, men man vet jo heller ikke hva man går glipp av.
Skulle jeg ikke få flere barn enn Benedikte, så vil jeg ikke bli fryktelig lei meg. Jeg har jo fått oppleve det en gang.
Men kanskje føler jeg det sånn fordi jeg er instilt på at det bare blir ett barn på oss... *gruble*
Har du tenkt på dette?
Jeg tar gjerne i mot storken. Men jeg tror han må få en svært god veibeskrivelse, for jeg har ennå ikke sett snurten av fjærkreet. så send med han kart og gps-navigator om du sender han mot Vestfold...
Som en kommentar til det Marit skriver: Jeg tror det er verst å ikke få det til i det hele tatt. Dersom jeg skulle være så heldig å få bare en, så vil jeg faktisk være tilfreds og lykkelig med bare den ene - nettopp fordi jeg har slitt sånn med å komme dit. (Selv om jeg helst hadde sett at det ble to. ;-) )
Ja, Marit - det har jeg tenkt på :o) Jeg har vel alltid hatt den samme holdningen som deg til dette - at det tross alt må være bedre å ha èn enn ingen. Og det var vel ut fra den holdningen at denne følelsen av tilfredshet kom. Jeg har et barn! Et barn jeg elsker over alt på denne jord. Og om det ikke skulle komme flere så....har jeg fremdeles ett barn ;)
På et vis tror jeg det er enklere for oss som sleit i utgangspunktet å tenke sånn enn dem som klarte den første uten probøemer. Vi vet rett og slett bare litt mer om hvor stor gave det å få et barn egentlig er. Jeg tror det er lettere å ta det som en selvfølge dersom det går av seg selv å få det til....
Og, Bobbe - du SKAL jo ha to på en gang *ler*
Post a Comment