Av barn og fulle folk...

Det sies at det er av barn og fulle folk man får servert sannhetene. Hvis det er sant så ligger jeg tynt ann når det kommer til familien min. Min eldste lille "engel" proklamerte nemlig i dag at han ønsket meg langt bort - gjerne sammen med minstemann - så han kunne få faren sin alene...

På ett eller annet punkt underveis på denne veien gjennom foreldrelandet har jeg feilet noe grundig. Et eller annet sted valgte vi feil stikkvei, og nå kommer konsekvensene. Poden har nemlig i lang tid - helt tilbake til da jeg gikk gravid med Småen og var trøtt, sliten og lett opprørt - hatt en tendens til å kreve at faren skal hjelpe ham med alt mulig. Faren skal kle ham, ta ham inn og ut av bilen, følge ham på do, legge ham....you name it! Da jeg var gravid orket jeg ikke ta kampen. Jeg lot gutten sitte i bilen til faren var klar til å hente ham inn. Hvis faren ikke var hjemme satt han der til han innså at jeg var eneste alternativ - først da var jeg god nok. Mitt valg av strategi der har såvisst ikke lønnet seg.

Før var konsekvensen, dersom han ikke fikk viljen sin, at han sutret i noen minutter, og kanskje også gråt noen krokodilletårer. Når han nå ikke får viljen sin så går det i fosser av tårer, krakils hyling og følelsen av at man er i ferd med å begå alvorlige overgrep mot ham dersom han ikke får sin elskede fars hjelp i livet. For en mamma er det ikke akkurat godt å bli møtt med en så total avvisning. For en mamma som har hatt redsel for avvisning som sin "bør" gjennom livet er dette som å vifte med det røde flagget mens man trykker for harde livet på de helt rette knappene.

Jeg har grått mine bitre tårer over avvisning fra en skitunge på noen få år. Jeg har prøvd ulike tilnærmingsmetoder, alt fra kos til kjøp gjennom godterier og andre bestikkelser. Ingenting kan få meg til å måle meg med fars favorittstempel. Jeg er bare en lusen mamma uten noen verdi overhode. Om jeg faktisk tok han ønske for alvor og forsvant ut av livet hans er jeg sikker på at han knapt hadde enset det...

Å bli stanget midt i sin egen sårhet av det menneske man forventet skulle elske en mest - den som skulle vise den hengivne og betingelsesløse kjærligheten foreldre jo skal få av sine barn - gjør vondt langt inn i den dypeste sjelekroken. Fortvilelsen av å ikke "nå inn", sorgen over å ikke være "nok" og såretheten over å ikke få lov til å elske ham....

Min strategi gjennom mange år har vært å trekke meg bort når sårbarheten min melder seg. Ikke slippe folk inn. Gjøre meg selv kald og utilnærmelig, slik at jeg ikke gir rom for å bli såret. Og det har funket. Et selvbedrag, kanskje, men et effektivt ett. "Det er bedre å være ensom enn såret". Men er det greit for et barn å vokse opp med en mor som er kald og distansert? Selv om det skyldes hans egen evne til å degradere mors kjærlighet...?

Det er iallefall ikke rett at han skal bli utsatt for mammas vrede når begeret til slutt blir så fullt at det renner over. At han skal få eder og galle, og det som verre er, som svar på sine tapre forsøk på å manipulere sin verden. Hva lærer han av det? Og hva gjør det med forholdet mellom oss to - et forhold som er ment å være livet ut?

Kanskje har han et poeng i sitt krav om at jeg bør ha meg ut av livet hans for godt? Kanskje vil han få et bedre liv uten en sint og såret løvemamma med poder full av klør? Det er iallefall sikkert at jeg kjenner trangen til å resignere, det kjente ønsket om å distansere seg, når fortvilelsen blir så stor som den har vært i dag. Av mange grunner føler jeg trang til å pakke snippveska og dra dit pokkeren gror.
Og innerst inne er jeg ikke sikker på at det hadde gjort meg til en verre mamma.