Litt sårt og alternativt

I helga var den O`store årlige begivenheten kommet hvor mine søstre og jeg tok turen til storbyen for å leve litt med i våre felles, litt sære, interesser... Vi har nemlig hatt en tradisjon på å besøke Alternativmessen sammen, så sant vi får det til å passe alle sammen. I år var vi 3/4 som rottet oss sammen i folkemengden der inne. Det er deilig å tilbringe tid sammen med mennesker som man deler så masse med. Man kan skravle og le i timesvis!

Ene søsteren min lider av en viss shoppoholiker-tendens, og "krambuene" på messa er et yndet mål. Hun saumfarte bodene etter et "scoooop" og kom hjem med poser og veske full. Min andre søster lukter litt forsiktig på det alternative og var bittelitt nysgjerrig på mye av det utstillerne kunne by på. Sjamanisme, healing, håndanalyse, naturprodukter, (kornsirklene manglet i år...,) og tarotkort side om side med mindre "nifse" ting som luftrensere, massasjestoler og utdannere av soneterapeuter og tankefeltterapeuter. Min søster ramlet etterhvert innom en dame som drev med automatskrift, litt nysgjerrig på hva dette innebar. Mine forsøk på å få henne til å ta aurabilde fnøs hun litt oppgitt over, men da jeg selv fant en fyr som testet ens healerevner, tok aurabilde og drev med automatskrift angret hun seg ihjel på at hun hadde gått innom automatskriftdama. Vel, jeg har ikke de helt store healerevnene, tror jeg - jeg kan sikkert utvikle dem, men jeg er mer kald enn varm i hendene (kaldt er åndelig kontakt, sa mannen, varmt er healerevner) *ler* Stort sett er jeg fornøyd dersom jeg kan klare å utføre healing til hjemmebruk, kombinert med den "opplæring" i fotsone til hjemmebruk jeg har fått av fotdama(hun liker ikke å loppe meg for penger, hehe...). Min søster derimot, som endte med å besøke healermannen også, har sterkere healerevner enn han som demonstrerte det - noe han nesten gikk ut av seg selv for å få henne til å forstå ;o) Håper hun finner mot til å bruke evnene sine!

Mitt store ønske om å oppleve et medium "live" gikk også i oppfyllelse :o) Jeg er supernysgjerrig på hvordan disse mediumene utfører sine "seanser" og var nesten i ekstase over å oppdage at "spiritistisk storseanse" stod på programmet over foredrag. Jeg dro min ene, og mer skeptiske, søster med meg inn - pysete for å gå dit alene. Det ble en både morsom og interessant affære. Det kom mange "ånder" til mediumet, og jeg ble overrasket over hvor mange som fikk gleden over å møte noen som hadde "krysset over". I og med at jeg tror på "noe mer" enn at vi dør og blir til jord fasinerer tanken på at man kan kommunisere over "grensene" meg noe enormt. Og det var spennende å se hvordan det kan gjøres. Selvsagt måtte jeg jo også være en av de heldige som fikk "besøk" :oD Det som vi identifiserte som min oldefar kom gjennom for å fortelle meg at jeg må begynne å sette mine ønsker foran alle andres. Jeg har litt lett for å utsette mine egne ønsker til fordel for andre, mente han, og traff i grunnen midt i smørøyet... Du må sette deg selv på agendaen, var budskapet - slutte å drømme om pilgrimsreiser til Himalaya og heller faktisk gjøre dem!! "Reis avgårde, sett deg ned og betrakt en lama som tusler rundt og nyt livet!" Jeg lurer enda på hvordan mediumet kunne vite at Himalaya befinner seg i mine drømmer (Nepal er et "må nås"-mål i livet mitt) og at jeg syns peruanske lamaer er kule *fnise* Han traff som sagt en spiker kontant, og jeg kunne (flaut nok) kjenne visse tårer som presset litt på. Han nevnte forøvrig visse hormonbølger og lurte på hva i all verden det var for noe *flire* Vel...jeg har da ofte nok spurt meg selv om det samme. Tendensen til å leve for mye etter andres pipe og nyte livet for lite gjør dessverre at jeg stresser mer enn jeg koser meg, og derav humørsvingninger à la Tsunamier....

Mannen med automatskrifta var i grunnen inne på noe av det samme. "La dine store forpliktelser ligge litt og tenk gjennom hva du ønsker av livet. Viktig å stå litt på egne bein, og se at du allikevel er støttet av enorme åndelige krefter. Det skal også til en rydding i litt eldre følelsesskader, som bare kan dyttes vekk fra din vei med aksept og tilgivelse." *sjokk* Må innrømme at jeg blir litt satt ut når folk tar meg så inderlig på kornet, og jeg kan ikke annet enn å tenke at det må være noe i denne alternative greia... Ble dog litt snurt over at ingen av dem belønnet meg for at jeg faktisk har kommet et lite stykke på veien både med hensyn til min følelsesmessige baggasje og min evne til å ha tro og gi meg selv støtte i egne valg. Ikke langt nok, virker det jo som... Min oldefar sa imidlertid at de er stolte over all den gode jobben jeg legger ned i å hjelpe andre mennesker. Det varmet iallefall!! Godt innsatsen min blir sett av noen ;o)

Nå har jeg igrunnen skrevet om mange ting som ligger meg tett inntil hjertet. Mye som "avslører" meg og på mange måter gjør meg sårbar. Noe jeg egentlig hater. Og dermed noe jeg sjelden åpner opp for. Ikke liker jeg egentlig å innrømme at jeg faktisk tror på mye rart (selv om jeg jo har blogget litt om dette før), i fare for å bli sett på som en rarietet. Og ikke liker jeg å innrømme, selv for meg selv, hva som er mine aller svakeste sider. Men nå har jeg gjort det. Og jeg håper det ikke slår tilbake på meg. Det var iallefall nyttig for meg å sette litt ord på ting.... Fordøye det litt, liksom.

En god venninne av meg beskrev meg en gang som en person med et "stålpanser". Hun har helt rett. De "eldre følelsesskadene" gjør meg litt tøff og "arrogant" utad, men det stemmer overhode ikke med hvem jeg er innerst inne. Jeg er ikke tøff, modig og ufølsom - tvert imot er jeg faktisk ekstremt sårbar, tar lett til tårer (dog ikke offentlig) og blir lett lei meg over andres "svik" - noe jeg bærer med meg som en usynlig sorg i evigheter. Min egen lille følelsesmessige baggasje.... Å la andre se min sårbarhet gjør meg, tror jeg, enda mer åpen for hugg. Og dermed har jeg stor nytte av å ha et panser som verken slipper noen inn eller egne følelser ut ;) Jeg antar det var det du mente...?

De har kanskje rett i at en oppryddning fortsatt må til. Men jeg skal iallefall rettmessig ha skryt for at jeg har tatt skritt i riktig retning. Både via "normale" kanaler og de litt mer alternative har jeg gradvis nærmet meg roten av mine egne problemer. At det ikke er nok for "dem" er jo tydelig, og jeg blir litt snurt over at jeg i deres øyne enda ikke er klar for å gå skrittet videre... *rekker tunge til lesende ånder i tilfelle de får dette med seg*

Jeg skal iallefall prøve. "Alle veier fører til Rom". Min er kanskje litt kronglete, og går litt i bakoversvinger som gjør den sinnsykt langdryg å gå innimellom. Men jeg trasker nå iallefall optimistisk i vei. En eller annen gang må jeg vel nå målet jeg skal? (Og jada, jeg husker at de sa jeg ikke skulle ta til takke med, men ønske litt mer for meg selv...) Jeg er da ikke en klatrende steinbukk for ingenting - det er sjelden jeg faller langflat (takket være min forsikring i stålpanseret?) og jeg klyver da gradvis oppover selv om jeg skraper meg til blods på kvasse steinsplinter innimellom. Hey, ho! Here I come! Og jeg skal forsøke å sette opp tempoet litt så godt jeg klarer...

Så får vi se om neste års messe kan bringe meg beskjeder som er litt mer fruktbare ;o)

(Og forresten - saaen min beskriver meg altså som en kreativ og litt skapende person. Ikke rart jeg har et stort behov for å skrible ned alt mulig rart, hehehe...)