Trøtt, utfordret og overrasket!

Her i huset har vi tøffe dager for tiden. Husets minste beboer har nemlig bestemt seg for å vise at han har en egen vilje. Og hvor han har fått staheten sin fra er oss et evig mysterium, for verken svigermor eller min mor mener å huske at noen av foreldrene var av typen "staere enn ti ville esler" allerede i halvannetårsalderen....

Den største kampen går for øyeblikket ut på at småen gjerne vil dele seng med mamma og pappa. Og ingenting er vel deiligere enn å ligge å "snøggle" seg med småen i senga om morgenen :oD Å få to iskalde føtter stukket opp i trynet kl 03.58 om natta er ikke fullt så deilig. Å ikke kunne skifte stilling i løpet av natta fordi man har en stykk nesetipp gnurt inn i ryggen er heller ikke det beste, må jeg innrømme. Når bekkenet har begynt å krangle så vet også mor at om ikke lenge vil hun trenge all den plass hun kan få i senga - som for anledningen vil bli støffet full av dyner, puter og diverse. At lillebrøster skal få tøff læring med verden allerede i magen, i form av viltre spark både hist og her mens mamma sover, kan vel heller ikke være særlig greit vil jeg tro. At mamma og pappa heller ikke kan ha sine sedvanlige pratestunder, kosestunder og latterkuler på kveldene fordi poden sover er slett ikke ideelt. Så her må det harde mottiltak til....

Harde mottiltak vil i denne settingen bety at Poden MÅ sove i sin seng enten han vil eller ikke - noe som selvsagt er grøde for podens trang til å vise viljestyrke for tiden. Hyling i inntil to og en halv time når mor og far aller helst vil slappe av etter en lang dag, er et naturlig resultat. Hyling på rundt en times tid et par ganger på natta er også resultatet. Og en sliten mor og far som knapt henger sammen i liminga er heller ikke uvanlig. Småirriterte foreldre som nesten biter hodene av både hverandre, poden og andre irritasjonsmomenter er også heeeeelt naturlig.

For å si det rett ut: jeg er dønn sliten! Og jeg har liten energi til annet enn å eksistere for tiden, langt mindre ha et nettliv foruten om det jeg må gjøre IRL... Så om noen savner meg: her er forklaringen.

Ellers har Didimor vært på kurs siden sist. Et litt sånt alternativt selvutviklingskurs, kan man vel kalle det. Og den viktigste læringen man fikk på det kurset var: skal du lære å utvikle intuisjonen din, så må du begynne å bruke fantasien *s* Heldigvis har jeg alltid hatt et "rikt indre liv" (som man så fint kaller det) så akkurat det var ikke mitt største problem. Og jeg har lært at de inntrykk jeg ofte får inni hodet mitt stemmer. Og det var en supermotivasjon for å utvikle meg videre ;o) Jeg har virkelig fått en utfordring å jobb videre med, og muligens blir det nytt kurs allerede i februar.

Sist men ikke minst så overhørte jeg nettopp mannen i følgende telefonsamtale med en eller annen bekjent:
M: ja, vi skal jo ha en liten til nå da...
M: Ja, kona har jo lyst på enda en til, men vi får se hvordan det blir. Det er jo ikke så lett å planlegge. Vi er jo heldige som snart har to. Ikke alle som opplever at det går så greit.
M: Nei, jeg er jo heller ikke fremmed for tanken på å prøve på en til.

*sjokk* Vil det si at jeg har fått ham på gli?!? :oD O`lykke!! Kanskje jeg faktisk får oppfylt drømmen om tre barn til slutt!

Men la oss nå ta ne om gangen, og en trassperiode før vi tar den avgjørelsen..... ;o)