Og sånn har jeg det!

Sove, jobbe, spise, sove....

Hvis noen lurer på hvor i verden jeg har gjort av meg om dagen, så er det her jeg eksisterer: midt i tidsklemma! Eller....tidsklemme og tidsklemme fru Blom... Sannheten er vel kanskje heller at jeg plutselig - etter ett år og fire måneder hvor jeg har vært hjemme på fulltid - oppdager at jeg ikke lenger har tid til alle de superviktige tingene jeg pleier å bruke tid på (surfe, glo på tv, leke på msn....*kremt*) Fra å disponere tiden min helt som jeg selv ønsker, har det blitt en brå oppvåkning (bokstavelig talt - det tar på å stå opp kl 6 hver morgen!) å plutselig jobbe full tid. Jeg er glad jeg vanligvis jobber i to deltidjobber, og faktisk har en del tid hjemme på ettermiddagene. Det er nemlig verst av alt å plutselig måtte forlate klumpen i 8 timer daglig...

For de som ikke er oppdatert (og det gjelder vel de fleste, hehe...) så jobber jeg altså noen uker i kommunens sommerklubbtilbud for barn mellom 4 og 7 klasse. Det er egentlig en super jobb å begynne med når jeg først skal begynne å jobbe igjen. Det er jo absolutt mye bedre å passe på 60 sommerglade barn som er ute på kjekke aktiviteter, enn å forsøke å banke litt sunn fornuft i skoleleie rampeunger *ler* Stort sett er alt fryd og gammen, og vi er såpass mange voksne på jobb at en alltid har noen å skravle med eller kan ta en pustepause i ny og ne (men ingen pc i nærheten, hehe...).

Men én ting har jeg da iallefall fått lært meg de siste dagene (foruten å friske opp mine sikringskunnskaper i klatreveggen...), og det er at kverrulanter er noe jeg ikke liker særlig godt! *knegg* Faktisk må jeg gå så langt som å si at de i mine øyner oppfattes som mindre intelligente når de står der og tviholder på sine utsagn uten å ha sosiale antenner nok til å egentlig oppfatte hva motparten egentlig sier... *blir matt* Minner meg på et vis om sånne biske små gneldrebikkjer som vet de er små, og derfor bruker opp all sin energi på å bjeffe, bjeffe, bjeffe..... Det ser ille tåpelig ut når den som tror den er så liten, og bjeffer av all kraft, egentlig er en voksen mann som burde hatt bedre vett ;o)

Vel. Selv med sære voksenpersoner er det ikke til å fornekte at å jobbe med glade barn gir en energi :oD Når ti barn har lært seg navnet ditt og kommer til nettopp DEG når de lurer på noe...ja, da føler en seg verdifull! Og når femti barn hilser deg smilende god morgen og gleder seg til dagens aktiviteter, da skal det ikke mye til for å føle seg ung igjen og huske hvordan det er å glede seg over små ting. Og når barnelatteren triller gjennom deg flere ganger daglig - ja, da er livet bare skjønt!! ;o) Og dette er barn jeg stort sett aldri har truffet før - likevel er de som balsam for sjelen, selv for meg som har hatt min egen lille å glede meg over i 15 måneder nå. Omgang med barn kan anbefales - sine egne så vel som andres! (Om en orker det midt i sine egne utfordringer da...)

Jeg er vel kanskje ekstremt heldig som har en jobb hvor jeg kan oppleve sånne gleder som dette. Og jeg kjenner at jeg i større og større grad klarer å glede meg over dette faktum - selv om jeg også innimellom kan lengte meg grønn etter en A4-kontorjobb med minst mulig menneskekontakt *ler* Å jobbe med mennesker gir masser av energi, selv om det også altfor ofte innebærer at man støter på inkompetente individer som man ikke fatter at kan ha den samme jobben. Og selv om man iblant treffer små individer som mer eller mindre suger en tom for energien andre er med på å gi en. Det viktige er at det er godt å komme hjem, sliten og trøtt, og vite at du har gjort noe som er verdifullt for andre - noe andre går hjem og husker. Å være så betydningsfull gjør noe med selvbildet ens.

Men nå har jeg vel pjattet nok for i dag? Har en drøss med ting som ligger litt på vent her (les: hoper seg opp foran symaskinen....) så jeg må vel avslutte. Skal legge meg tidlig i dag også, tenker jeg, så da må jeg vel nesten få stumpen i høygir her i noen timer :o)