Kruppert tilværelse...

Fra det øyeblikk vi bestemte at vi skulle formere oss og bli en familie, har tanker om gener og arvemateriale vært litt tilstede bakerst i hodet mitt. Et av hovedelementene har vært hvorvidt mitt avkom ville bli belemret med sin mor belastede helse. Allergier, astma, hofteproblem, hjerte-og karsykdom, mageproblemer... Ja, det er mye å ta av. Luftveisplagene er vel det jeg har brukt mest tankeenergi og bekymring for, siden jeg selv hadde det fra barnsben av og minst 3 av mine tantebarn allerede sliter med det samme. Nå skulle det jo egentlig bare mangle at ikke noen av min lille flokk tantebarn fikk denne folkelidelsen som hvert fjerde barn (eller noe sånt) er belemret med, men dog...

Når så mitt eget lille avkom plurselig sliter med å trekke pusten - og jeg kjenner den gode, gamle følelsen av å ikke klare å få nok pust stramme seg i mitt eget mellomgulv - så var selvsagt ikke tanken på astmatiske år foran oss langt unna.. Nummeret til fastlegen ble behørig slått, mens bekymret tante og morfar forsøkte å hjelpe den lille på beste vis i steikende sol og vindstille temperatur på morfars lille gressplen. "Vi tar telefonen når vi har tid, vennligst vent" ble resultatet av 3 kvarters telefoni, hvorpå den bekymrede mamma trykket ned ringeknappen og bestemte at dette nok var en hastesituasjon som legevakten kunne plages med. Bilturen fra morfar til tante og onkel på motsatt side av familien ble foretatt med en pesende, varm og grinete unge i baksetet, og en meget stresset og bekymret mamma bak rattet.

Det var den ellers lite omtalte pappa som hadde fått i oppgave å ringe legevakten som ikke åpner før etter normal arbeidstid her ute på landet... Og mens den bekymrede mamma og den pesende ungen ankom hans bror og dennes hustru, for å spise og vente på pappa, utbryter husfruen; "Å! Han har jo skikkelig krupp, jo!" ;p Med tre egne krupp-barn og lang erfaring i "stjernekikking" nattestid for å innhente pusten, så visste hun umiddelbart hva det dreide seg om - takk og pris! Så da pappaen endelig kom og kunne ringe legevakta, så kunne han også uttale mistanke om krupp - ikke astma. Og vi fikk tid på legevakta etter kun halvannen time (to, derosm man regner med ventetiden, hehe...!).

Det er en sannhet uten få modifikasjoner at barn ofte har en tendens til å bli svært mye bedre før en rekker å komme inn til bestilte legetimer (hvilket også er grunnen til at jeg hater når man får beskjed om at hastetimer er uaktuelt og første ledige time er langt uti neste uke...). Og dette var intet unntak. Mens vi satt på venteværelset var plutselig "klumpen" bedre enn noensinne den dagen, og han lekte lykkelig med togbanen og klossene som var behørlig plassert i et hjørne. Og mens legen lyttet og studerte ører og hals, satt mitt lille englebarn musestille og fulgte legens minste bevegelser. Ikke en lyd. Ikke den minste lille hveselyd som kunne tyde på at han hadde vondt et eneste sted i kroppen. Nei, til og med ikke en eneste ulyd gjennom stetoskopet kunne høres inne på legens ellers så sterile og lydhule kontor...*slår seg oppgitt i pannen*

Et øyeblikk kjente den bekymrede mamma en beisk ettersmak av "hysteriske foreldre"-etiketten hun mistenkte var i ferd med å vokse frem i pannen svi som syre bakerst i halsen. Et istendig "skalduikkehostetilsnillelegen?!?" krøp seg ironiserende snilt over leppene, mens den nesten-hysteriske mammaen klappet poden litt på ryggen i fall det skulle gå ann å klapse frem et lite host... Legen hostet diskré og pappaen skar velmenende grimaser. Og, uvisst av hvilken grunn, plutselig dro det snille, lille englebarnet pusten inn så det hveste i lyttende ører, før han tordnet ut i et skrallende host som gjorde foreldrene ikke rent lite stolte av ham! "Krupp!", konstanterte legen fornøyd mens han i samme åndedrag forklarte at det ikke finnes medisiner med påvist virkning...

"Ved pipende pust må dere ta ham ut i frisk luft. Hev hodet, kaldt på rommet og hold ham avkjølt", var de gode råd han veiftet de bekymrede - men ååååå, så lykkelige fordi de ikke er hysteriske - foreldrene ut gjennom dørene med. Og det er ikke fritt for at den smilende mammaen i et lykkelig overmot tenkte frekt at "dette er da piece of cake. Litt krupp skal vi da overleve!" Vel....den overmodige mammaen måtte svelge kameler i blåhvalsstørrelse da nattens "våken-annenhvertime og ut i frisk luft for så å sovne først etter en time"-rutine stanset i en svææært morgenfrisk guttunge kl 6 i mårres..... Ikke fritt for at det ble litt tårer og tenners gnissel da, nei. Til alt hell har denne mammaen en kjærest som vet at å dytte mamma tilbake i seng redder dagen for både småen og henne....

Om noen kan forklare meg hvorfor lidelsen lyder det velklingende navnet "falsk krupp" så blir jeg svært takknemlig. For min del er det nemlig svært lite "falskt" ved å påføre barn en lidelse som frustrerer dem til tårer midt på natta, og som gjør livene til trøtte foreldre til et aldri så lite helvete når de skal takle sin egen bekymring, barnas tårer og pipende pust - i tillegg til manglende og åååå, så tiltrengt nattesøvn... *gal* "Falsk" du liksom - sjeldent har vel noe føltes så klingende ekte og frustrerende som dette!

Nå skal jeg ikke klage for mye over ting som henger sammen med det faktum at jeg iallefall HAR et barn å bekymre meg for, men....de fleste kan vel relatere seg til bemyringen over andre mennesker de bryr seg om, kjæledyr eller tantebarn m.m. Og kombiner så disse bekymringene med et aldri så lite snev av insomnia, sa har dere meg i dag... Trøtt, sliten og dessverre svært liten lunte. Stakkars lille Klumpen! Ikke rart han får pusteproblemer, hehe...

(Og til alt hell høres han lettere ut i brystet i dag, samtidig som den kvelende varmen i skrivende stund blir erstattet med en forfriskende kald regndusj...)