De dårlige egenskapers utstillingsvindu

Det var en gang i verden at jeg innbildte meg at det å bli mor ville bringe frem mye godt i meg. At ting ville falle på plass på et vis, og at kjærligheten til barnet ville gjøre meg mer tålmodig, snill og avbalansert...

Bullshit!

Å bli mamma bringer deg til kanten av deg selv innimellom. Det er regelrett et kurs i "bli kjent med dine verste sider", og iblandt står jeg i større fare for å stange hodet ljomende i brannmuren her enn å tålmodige tenke "jada, lille barnet mitt, dette går så bra så..." *ler* Jeg er ikke, og har vel aldri vært, av dem som har verdens lengste tålmodighet. Ikke takler jeg stress særlig bra, og mas er det aller verste jeg vet. Kombiner disse dårlige egenskaper med en småsjuk unge som sutrer mer eller mindre timesvis i strekk, ikke vil spise, ikke vil leke, bare vil sitte klint opp i sin mor hele tiden - da skjønner du at dagene i Didiheimen kan bli preget av diverse saftutrykk som ikke egner seg på trykk. Det er ikke fritt for at mitt søte, lille englebarn innimellom får stempelet "drittunge", og at dører slamres og ord slynges ut av all kraft slik at englebarnet får testet korstemmen mens mammaen tar seg tid til å roe ned hysteriet...*rødme*

Det er heller ikke fritt for at jeg innimellom føler meg som verdens verste mamma. Ikke minst når poden sover tre timer i ettertid av furoren, fordi han selvsagt ikke er i form - forkjølet og tannebissevoksende som han er... Det er ikke fritt for at jeg også kikker meg over skulderen og lurer på om muligens barnevernet har spioner på lur, eller om nissen har sett mine dårlig tøylede vulkanutbrudd. Det er heller ikke fritt for at jeg tar meg i å undre hva disse dustete utbruddene gjør med relasjonen mellom mor og barn, og hvilken "skade" jeg pådytter mitt yndige lille barn ved ikke å klare å være "årets mor".

I samme øyeblikk som jeg utpeker meg til "verstingemamma" og vurderer å overlate eneansvaret til faren, så hører jeg min svigerinnes ord i ene øret: "Man skulle nesten tro at jeg etter å ha jobbet i barnehage så lenge visste hvordan jeg skulle håndtere barn. Likevel tar jeg meg i å gå rett inn i en 3-åringrolle når jeg møter henne på hennes frustrasjoner..." *fniser* Eller jeg ser hvordan min søster "jatter med" sine dagbarn på en dårlig dag, mens hun hvisler til meg mellom tennene at hun godt kunne tenke seg at de ble hentet nå, disse sutrete drittungene. Eller en venninne jeg betror meg til ler klingende mens hun betrygger meg om at jeg er helt normal og "velkommen til den moderlige verden!" Eller jeg ser en enda sintere, fæler og ondere mamma et eller annet sted og tenker selvgodt at "jeg er iallefall ikke SÅ ille", mens jeg i tapre forsøk prøver å bygge opp min egen selvfølelse til akseptabelt nivå...

Ikke bare har jeg godt at dette "bli kjent med dine verste sider"-kurset, tankene rundt det som skjer gjør også at jeg (endelig, kanskje) forsøker å ta tak i mine mest problematiske sider og endre dem. Jeg kan jo strengt tatt ikke forsvare at jeg kjefter på en ettåring fordi han ikke vil skifte bleie *rødme* og det er jo av den grunn bare helt nødvendig at jeg finner strategier til å håndtere frustrasjonen min bedre... Det er også en kjennsgjerning at opplevelsen av å bli mor og være hjemmeværende nok vil gjøre meg til en bedre arbeidstaker, tror jeg. Litt avstand mellom mor (`s temperament) og barn er nok godt for å skape grobunn for gode opplevelser - selv om jeg er forberedt på en enda surere og trøttere unge etter barnehagedag - og gjør kanskje at tålmodigheten øker en liten smule. Håper jeg. Og kanskje vil denne avstanden gjøre at jeg setter større pris på de timene jeg tilbringer på jobb, og den input jeg tross alt får der på godt og vondt...

Så sitter jeg her da. Den onde mamma med mange tanker. Og venter på at min høyt savnede lille klump skal våkne fra "dvalen" og igjen gjøre livet mitt morsomt. Og samtidig vet jeg at det minste lille våte kyss fra ham vil vaske bort all tvil på egen evne, og at det er mamma han kommer til når han er trøtt, sulten, sårbar.... Da er det ingen andre enn den, tross alt, kjærlige mor som duger - og selv far kan oppleve frustrasjonen over å ikke duge i et lite øyeblikk ;o)