Kollaps

I flere dager har jeg våknet om morgenen med en følelse av at det var fullstendig umulig å komme seg ut av senga. Sta, som jeg jo er, har jeg mobilisert viljestyrke nok til å komme meg opp og igang, og utover dagen har ting gått seg til. Likevel har jeg slitt med stresshodepine i nærmere en uke uten at varme bad og stilleligging på sofaen har hatt noen form for effekt.

Vanligvis kan jeg fungere ganske lenge på ren viljestyrke. Jeg kan drive meg selv beinhardt bare av den grunn at jeg ikke vil gi andre tilfredsstillelsen av å si at "det var det jeg sa at du måtte ta deg tid til å hvile". Og for tiden var jeg på god vei inn i den steamen der. Den siste tiden har "syns du skal få deg en sykemelding" vært en gjenganger fra venner og familie - sagt i god mening, vel og merke. Men jeg kjenner trassen stige for hver gang. Jeg har virkelig ikke lyst til å være borte fra jobb! Jeg har lyst til å jobbe!! Så jeg har gått på jobb, fungert greit, og kommet hjem og falt om som en potetsekk. Null energi og null krefter til annet enn å eksistere.

I morres falt fornuften over meg. Jeg våknet - for tredje dag på rad - med snørra rennende og halsen sår og vond i halv fem tiden. Fra da og frem til oppstandelsestid fikk jeg sove null og niks, og gikk i skytteltrafikk for å tørke snørra. Dette er min jo min tredje virusinfeksjon på halvannen uke, og jeg fikk endelig øynene opp for at kroppen min forsøker å fortelle meg noe vesentlig. Magen har økt på i det siste, men vektnåla har stått stille. Ansiktet er tynnere enn jeg kan huske siden tidlig 20-årene og de mørke ringene under øynene skriker mot meg fra speilet. Imunforsvar er noen jeg ikke eier og bare noen sier "syk" så kjenner jeg det krype innover meg. "Nei", tenkte jeg "dette går faktisk ikke lenger!" Og så ringte jeg jobben og sa at jeg nok var syk i tre dager fremover. Etterpå sov jeg i tre timer og har faktisk klart å stå på beina etterpå ;o) (Selv om jeg i skrivende stund kjenner mangelen på energi gnage meg i det ømme nakke-/skulderpartiet).

Egentlig er det jo ikke rart at jeg fikk meg et lite slag i trynet midt oppi alt dette. Det har vært en tøff tid for de fleste, og når man i tillegg bærer ett annet menneske inni kroppen sin blir man fortere sliten. I ene svangerskapsboka mi sammenliknes det å gå gravid med å foreta en ekspedisjon til Mount Everest. De forandringene som skjer i kroppen er STORE. Så store at det krever maksimalt med fysiske og psykiske krefter. At andre energitappende hendelser da legger ekstra byrde til den allerede fremtunge kroppen er vel ingen bombe akkurat. Og derav alle "advarslene" jeg har fått. At jeg er flink til å lukke øyne og ører for slike advarsler og fungere på reservetanker jeg knapt visste eksisterte er vel kanskje ikke noe jeg bør skryte for mye av...?

Så, om man skyver min innbitte stahet (som nok hadde fått meg gjennom dette uansett i en eller annen tilstand) til side og lar fornuften komme frem, så er nok dette noe ingen kan klandre meg for. Selv den dårlige samvittigheten overfor jobb kan vike med vissheten om at dette faktisk gjøres ikke bare med tanke på meg selv. Det er en liten pjokk i magen som trenger litt ro også. Og jobben ville jo vært mindre tjent med en sykemelding fra nå og frem til termin, ikke sant? (Kjenner jeg fastlegen min rett hadde jeg nemlig ikke kommet derfra uten....)

Nå gjennstår det bare å bli skikkelig frisk og bli kvitt hodepinen! Hodepine er ikke noe greit når man nærmer seg slutten på et svangerskap, nemlig - iallefall ikke om man i tillegg opplever andre symptomer på svangerskapsforgiftning (hvilke jeg foreløpig ikke kan si å ha sett noe til, heldigvis). Så skal jeg heller legge litt ekstra innsats i de resterende fem ukene på jobb som gjennstår før jeg begynner med permisjonen. Først da skal jeg legge beina på bordet for godt og kjenne at jeg fortjener å ha gode dager å disponere helt fritt :o)