Verste januar i manns minne....

Detbegynte så fint. En stille og rolig start på et nytt år. Vi valgte til og med å utsette feiringen av årets første bursdag her i huset for virkelig å "lande" etter julestresset. Alt lå til rette for et godt nytt år. Det vil si - den første uka....

10 januar braket det løs. Madammen i huset klarte å fylle feil disel på bilen. Avgiftsfri. Ingen krise, egentlig, men nok til å fremskaffe hormonelle tårer og tenners gnissel på madammen. Mannen i huset humret derimot godt, og presterte å spørre tollvesenet om ikke de kunne ta madammen i forvaring i fengsel i noen uker istedet for å sende bot... *grumf* Tolleren fikk seg en god latter.

Samme dag, eller deromkring, var min ene søster hemmelighetsfullt nok inne til mammografi pga nyfunnet "klump". Det viste seg heldigvis å være godartet! (memo til selv: husk å sjekke brystene oftere!!)

Ikke før hadde vi kommet oss til den 11 så braket det løs igjen. Småen i huset våknet med en bittelitt "våt" bæsjebleie. Med grunnlag av at det går sjukdom i barnehagen er mor litt urolig, men velger å sende ham dit likevel pga god allmenntilstand og ikke skikkelig "gørrebleier". Da mannen kommer hjem fra jobb forteller han at han har vært kvalm hele dagen. Det blir to dager med gørrebleier fra småen og to kvalme dager med påfølgende tre gørredager på mannen. Madammen holder seg i denne omgang frisk, merkelig nok....

12 begynner småen å bli litt tett i nesen og hoster litt. Vi kjører på med tildelte astmamedisiner og rekner med å ri stormen av. 13 vil han (fremdeles) ikke spise noe særlig, og i løpet av en snau time på formiddagen stiger feberen til rundt 40 som et skudd. Paracet må til, samtidig som mor observerer at han blri stadig tettere i brystet. Mandag er han ikke bedre. Han er tettere og puster bare øverst i brystet. Han vil heller ikke ha drikke, noe som bekymrer mor siden han ikke har tatt til seg stort av verken vått eller tørt siden bleiene begynte å bli våte på fredagen. Legevakt blir kontaktet. Lungebetennelse, konstanterer legen, og foreskriver pancilin som vi begynner med umiddelbart.

Tirsdag er poden faktisk bedre. Han spiser litt og drikker godt, men er like tett i brystet og trekker ikke pusten ordentlig inn. Det er stille før stormen. Onsdag er han MYE verre. Han vil bare sitte i fanget og aller helst sove hele dagen. Ikke vil han drikke noe særlig og ikke vil han leke eller bevege seg. Mor bekymrer seg. "Bare pencilinen som ikke har begynt å virke", sier far, "vi ser det ann!" Mor gir seg motvillig. Men da feberen fremdeles ligger på 39,5 - 40 på femte døgnet torsdags morgen bestemmer mor at legen skal kontaktes. Som sagt så gjort. Frem til vi ankommer legen den dagen har poden drukket rundt 50ml væske. Han er hvit som et laken og trekker ikke pusten inn - hveser kun øverst i brystet. "Dobbelsidig lungebetennelse", mistenker legen og ber oss reise direkte innpå barneavdelingen. Far forstår endelig at dette er mer alvorlig enn han trodde.

Den turen inn på barneavdelingen skulle vise seg å bli mer langvarig enn man kunne ant. 8 døgn tilkoblet oksygen og med leger som bekymret testet poden for det meste som kan være galt. Far innrømmer i ettertid å ha vært utrolig bekymret etter som de stadig fant nye grunner til å sjekke nye ting. Han har hatt marerittaktige fantasier om en svært syk gutt som aldri blir frisk, og har vært en fantastisk pappa som har stilt opp til det ytterste. Mor har hele tiden holdt fast på astma, og lot seg i liten grad skremme av legenes bekymring. Astma er en diagnose det går ann å leve med. Til og med for oss som vokste opp på 70/80-tallet var det mulig å leve med det. I dag er medisinene og oppfølgingen super, så dette er ingen krise.

Men mor må innrømme å ha vært rimelig nede da hun satt første døgnet på sykehuset med en likbleik og passiv unge som fikk innhalasjoner annenhver time og var festet til oksygenet med nesekateter... Ikke kunne mor røre seg en milimeter uten at småen hylte og ikke hadde hun noen å fortelle om bekymringene til. 5 timers stirring i veggen er ikke akkurat min idè om en drømmebursdag, og alle forestillinger om en hyggelig helg med familien forsvant sammen med smaken av sjokoladekake på leppene.

Lørdag var fars døgn på sykehuset og mor fikk kost seg litt hjemme i god seng. Søndag var mors døgn. Da far kom ut på dagen fikk mor beskjed om å dra seg hjem til seng og ro og holde seg der til tirsdag. Med hormonelle tårer, for lite mat og dårlig søvn var hun ikke noe tess. Og poden viste liten eller dårlig fremgang. Legene var bekymret. Alle væskeinntak måtte skrives opp, og vi fikk beskjed om at vi ikke kom hjem før han kunne klare seg uten oksygen.

Mandag er mammaen tilbake på jobb, men tankene er ett helt annet sted. KL 14.30 orker hun ikke mer og kommer seg avgårde til sykehuset igjen. Ingen gode nyheter. Poden er fremdeles avhengig av oksygen, men får mindre hyppig ventolin og adrenalin. Det er nå en liten fremgang det også.

Til alt uhell så klarer mammaen å tygge ut en halv tann i lunsjen på mandagen. Denne tannen har vært en plage i lang tid før mor insisterte på å få den rotfylt. Dermed var problemene slutt, trodde hun. Vel, i skrivende stund gliser en halv tann triumferende i munnen, og all tygging er for tiden lagt til motsatt side.

Tirsdag får mamma melding fra pappa: "poden har fått diarè". Som om det ikke er nok med masse slim i lunger og et barn som sover, spiser og drikker dårlig.... Når mamma kommer inn og vi har vært litt rundt, får vi plutselig beskjed om at vi skulle ha vært på isolat! Mamma får nok ett av de verste døgnene der inne, med en toåring på bedringens vei som er innestengt på 10kvm. Utover dagen er han halvveis oppi gardinene, har klatret på veggene og er rimelig lei. Heldigvis kommer pappa med bilbane på ettermiddagen. Tirsdag, natt til onsdag kommer ny melding fra pappaen: "mormor døde kl 04.25". Onsdag er ingen god dag der mamma sitter innesstengt med poden og gjerne skulle vært til nytte andre steder.

Torsdag oppkommer heldigvis med litt godt nytt. Poden har fått av nesekateter og ser MYE friskere ut! Isolatet opphører og vi kan bevege oss rundt igjen!! Og han klarte seg helt til kl 05.30 uten oksygen! Det lover bra. Men han får ennå ikke lov å reise hjem. Mor er dog like stolt over at poden har spist noe i løpet av dagen og ignorerer pleiernes bekymring over dårlig inntam - masing hjelper iallefall ikke. På kvelden kommer mormor og morfar+lille nevø på besøk og Poden kvikner til. Han leker og styrer på, og vi får høre latter for første gang på over en uke!! Mor og far får en times tid "fri" mens besteforeldre passer på. Når foreldrene kommer tilbake har legen vært der og han har også fått sett poden slik han vanligvis er - takk og pris! "Han ler av meg!", hadde han begeistret utbrytt ;o)

Fredag opprinner og mor og far er rimelig slitne. Med godt håp om utskriving våkner de begge tidlig - far av ny oksygenmåling og mor av kvalme. Far krysser fingrer og tær og lar ikke poden sove så lenge at ting kan "gå galt" igjen - i redsel for ikke å slippe hjem. Mor spyr. Oh joy! Gutten får komme hjem!!! Mor må ligge på "isolat" på soverommet i redsel for å smitte gutten med ny infeksjon. Ingen gode klemmer, ingen henting på syjehuset, bare 4 trehvite vegger og en seng som blir passe gørrkjedelig etterhvert. Og spyposen og doløping da selvsagt.... Men poden er hjemme!! Og den lille, blide stemmen høres gjennom vegger og tak, og han spiser mer enn han har gjort de siste ukene til sammen. Han syns det var godt å komme hjem!!

Nå er det 4 døgn igjen av januar måned. 4 ussle døgn. På de 4 døgnene gjennstår "bare" en tannlegetime og en begravelse. Så får man vel håpe at januar måned ikke har flere ubehagelige overraskelser til oss. Ikke mer sykdom, ikke flere tåpelige "uhell" og iallefall ikke flere dødsfall! At 14 dager skulle romme så masse dritt på en gang hadde jeg aldri kunnet drømme om, og jeg nekter å tro at dette er "livet med små barn"! De fleste småbarnsforeldre jeg kjenner har sluppet å sitte med en livløs toåring på fanget, lyttende til en pesende pust, i flere døgn. Jeg skal takle søvnløse netter, flere småopphold på sykehus og nervepirrende minutter før det befriende ulet av "jeg har slått meg men er ok" braker løs. Men 14 dager med sykdom på alle tre, dødsfall og tennfelling m.m. - det håper jeg vi slipper flere ganger! Og livløse gutter som gjør legene bekymret.... Det unner jeg ingen!!