Bunn sliten.

Da jeg begynte å snakke med en nygravert venninne om svangerskapstegn, innså jeg plutselig at jeg i ettertid ikke fatter hvordan jeg kom meg gjennom denne høsten. Jeg har vært så sliten at jeg omtrent ikke vet hvilken fot jeg har stått på. Svangerskapstrøtthet kombinert med minimalt med søvn og sykt barn i tillegg til 100% jobb - vel, det unner jeg ingen! Det vil si: jeg har jo heller ingen grunn til å klage over de ting som jeg i livet oppnår, det er helst opphopingen av dem jeg gjerne skulle vært foruten.

Heldigvis gav trøttheten seg like før jul. Jobbstresset roet seg også litt, og til atl hell har vi hatt en sykdomsfri jul, med unntak av omgangssjuka som slo oss ut et par uker før. At jeg starter det nye året med søvnløshet, tross nyinnkjøpt og fantastisk ny seng, kom liksom litt utenom det jeg hadde tenkt. At julens hyppigere løfting på Småen i huset (han hadde jo fri fra barnehagen og var hjemme mye mer) har medført en tidlig start av bekkenløsning - noe som i de verste timer gjør meg nesten ute av stand til å bevege meg - var heller ikke akkurat det jeg hadde tenkt. På toppen av det hele innleder vi det nye året med en ny sykdomsperiode. Mann og barn har brukt helgen til å bæsje i vinkel, og ikke før har vi en grei bleie igjen så fyller småen på med snørr og hoste. Ikke før har jeg satt astmasprayen til munnen, så stiger podens feber til skyhøye høyder og vi er tilbake på en stykk sliten mamma og en syk og utslitt liten gutt. At mamma ikke sover på nettene gjør det hele selvsagt til en slager med passelige hormonelle Everest-topper som får selv den mest hardbarka til å skjelve i buksene, og mammaen til å vurdere om ikke alenemortilværelsen er mer fristende enn å ha forventninger (som ikke blir innfridd) til en delvis mentalt fraværende ektefelle.

Jeg hadde håp om et bedre og friskere år inn i det nye, men jeg har innsett at ønsketenkning er en større del av min fantasi enn ønskelig er. Nå gjelder det bare å ta på skylappene og dure avgårde de siste 3 månedene før vi blir 4, og håpe jeg har overskudd til iallefall å overleve fødselen. At poden skal på utredning på sykehuset i løpet av de første ukene er et lyspunkt, og legens lovnad om kortere arbeidsdager en dinglende gulrot i det fjerne. Akkurat nå handler det bare om å overleve morgendagen....