Om lave terskler og stiletthæler

Lang erfaring på helsefronten har smertelig lært meg at jeg noen ganger går med høye stiletthæler når det kommer til min egen helse. Jeg bagatelliserer lett min egen smerte og er innerst inne livredd for å bli sett på som en pyse. Dermed hender det at jeg går litt for langt i hvor mye ett menneske skal tåle og blir nesten slått til marka av forbauselse når det viser seg at jeg faktisk er syk - og burde lagt meg ned for lengst. Erfaringen har dermed lært meg å stoppe å puste på rosene en gang i blant når jeg føler meg litt tufs. Jeg unnskylder meg til døde for det, men jeg har mer igjen i lengden når jeg slipper å trasse meg på jobb med bronkitt, 40 i feber eller akutt diarè.

Det overrasker kanskje mange - og meg selv i særdeleshet - at jeg har en svært lav terskel for å oppsøke legehjelp når det kommer til mitt lille avkom. Jeg drøyer det ikke lenge når jeg kjenner magafølelsen gjør kolbøtte og det lille "viss at" murrer i bakhodet. Jeg er oppriktig livredd for å bli som min mor, som sendte oss ut av huset dersom vi ikke lå dødende på baderomsgulvet - enkelt og greit fordi hun selv hadde legeskrekk. Det har, som en kanskje skjønner, gitt oss en manglende egenskap til å vurdere egen helse, og jeg er ikke alene i familien om å ha gått på jobb med dobbeltsidig lungebetennelse....

Min sønn virker til å ha arvet litt av både min egen helse og farens beinharde immunforsvar. Min lille tøffing er nemlig rimelig oppegående gjennom både spysjuke og forkjølelser. Han har sjelden feber, og de gangene han har hatt det, så har han faktisk hatt ørebetennelser. Når min lille søte da opplever å ha nærmere 40 i feber som utvikler seg på en drøy time, bare vil sitte i fang - han som er aktiv og bablende til de grader ellers, og ikke vil ha noenting av verken tørt eller vått.... Da er det vel ikke rart om magafølelsen murrer intenst hos en bekymret mamma?!

Fornuftige mennesker forsikrer meg om at det ikke er noen fare før det har gått noen døgn - verken med væskeinntaket eller feberen. "Men likevel..." hvisker en engstelig liten stemme langt der inne. Og selv om jeg velger å la det stå til i noen timer, så gir ikke tankene på at noe ikke stemmer seg helt.

Hadde jeg trådt rundt på høye stiletthæler ifht min sønn, så hadde jeg nok ikke bekymret meg så mye. Jeg hadde latt meg roe ned av mennesker som ikke har sett småen i dag, og jeg hadde latt tvilen forsvinne i en dusj av fornuft uten å mukke. Men, når det kommer til småen er treskelen millimeterhøy. Eller millimeterlav. Heller en gang for mye enn en for lite - er mitt slående motto. Jeg vil ikke være den moren som om femten år får spørsmålet om hvorfor han ennå sliter av senvirkninger av noe jeg kunne fanget opp i tidligste alder. Så jeg tramper ned legesenter og legevakt så fort magafølelsen slår inn. Heller en gang for mye enn en for lite! Og ni av ti ganger har magafølelsen vist seg å stemme. Enten det gjelder ørebetennelser, falsk krupp eller lungebetennelser, som denne gangen, så har en overengstelig hypokonder-kloning av en mamma en god magafølelse! Og selv om jeg omtrent unnskylder meg til legen for at jeg er der (igjen) så viser det seg gang på gang at de er glad for at jeg stolte på intuisjonen og kom før det ble verre. Og jeg går ut, triumferende og med nesa i sky overfor min mer skeptiske ektefelle, bærende på en visshet om at jeg ikke er så verst i mammarollen likevel ;oD