Reservetank

Sykdomsfarsen bare fortsetter og fortsetter.... Farse fordi jeg føler det hele blir litt hysterisk morsomt når man står midt oppi to konstant syke unger og aldri ser enden på det. For å klare å holde seg oppe tenker man stadig: "det blir snart bedre, det er bare en periode." Nå syns jeg igrunne denne "perioden" har vart en ganske så lang stund.

Eldstemann i barneflokken har denne uken inntatt en svært hvit ansiktsfarge. Han har store, mørke ringer under øynene, en pust som piper konstant og null energi. I går lå han rundt på gulvet med kosehunden sin og ville ingenting annet enn å se på film. Hjertet hans slår i salsatakt og pusten går i løpemodus. Han er omtrent like hvit som håret og gjennomsiktig som et spøkelse etterhvert. Det tar på å være syk hele tiden.

Minstemann har innført klengestatus. Det betyr at i perioder er det lengste han klarer å være for seg selv rundt ti minutter. Han vil bæres, soves inntil, puppes minst en gang i timen, og får han ikke viljen sin er det gråting fra ednde til annen. Nettene er et sammensurium av klam unge tett inntil og en evinnelig pupping.

Min bedre halvdel uttalte i går at det er travelt med syke unger. Travelt er kanskje bare fornavnet. Vi har stort sett ikke noe liv lenger utenom legebesøk, legevakt, klenget, grinete unger og søvnløse netter. Jeg er glad jeg har permisjon og få eller ingen planer på dagtid. Jeg orker rett og slett ikke ha annet i tankene enn å komme gjennom dagene uten å bli gal.

Legevaktbesøk i går kveld konkluderte med at begge guttene har/har hatt øreverk i begge ører. Det forklarer endel hyling nattestid, og gir foreldrene dårlig samvittighet for dårlig bruk av smertestillende. Men det er ikke lett å tolke signalene fra en astmapesende småtting som vanligvis gnir seg på ørene når han er trøtt, eller fra en sutrende snørrebefengt baby som er bare litt mer sutrete enn vanlig. Ørene falt oss ikke helt inn midt i astmamedisinering og påfølgende dårlige netter.

Vi er slitne. Vi har ingen avlastning. Vi har to unger som har vært mer eller mindre syke siden august. Og vi får ikke henvisning til sykehus for å få litt avlastning for en gutt som bare er en skygge av seg selv. En gutt som får mor til å fryse av bekymring. En gutt som går på reservetank på samme måte som begge foreldrene.

Jeg får lyst til å gråte!