En travel sensommer og høst.

De to små holdt seg friske til den verste bryllupsstria i familien var over (nær familie, ikke vårt - vi rakk å gifte oss før småttingene ankom), men så buldra det løs. To unger med snørra rennende, røde ører og krupp-/astmahoste. Livet er deilig...

Ellers går livet sin gang. Jeg rekker i liten grad å tilbringe tid på nett, og savner det masse! Nettvenner er - som venner IRL - en nedprioritert del av livet mitt i øyeblikket, dessverre, men forhåpentligvis blir det bedre etterhvert. Minstemann har vært en travel fyr fra første stund, og det ser ikke ut til å bli enklere med det første ;) Han er nå kommet til den alderen der man anbefaler fast føde - noe mammaen ser frem til med stor glede. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert føle meg litt mindre "oppspist", bokstavelig talt. Men Foreløpig blir fast føde inntatt i liten grad. Det hostes, harkes, brekkes, hyles og protestene hagler... Det meste vi har fått i den søte lille er en hel teskje grøt... Ellers liker han å tygge på en skorpe eller kavring - helt til den blir myk og han får biter i munnen. Da er det på med hele "jeg har fått noe ekkelt i munnen"-showet igjen, med brekninger og det som hører til.

Eldstemann har bare blitt trassigere og trassigere de siste ukene. Og vi som trodde han var i trassalderen allerede *ler ironisk* Nå viser det seg at det nok bare var et uskyldig forvarsel. Her skal det nemlig protesteres på alt. "Nei", "ikkje ennå" og "Eg vil ikkje" er godt brukte fraser om dagen. Og når muntlige protester ikke hjelper så hyyyyyles det eller vi finner ham oppløst i tårer på gulvet. Det verste er når han tester grensene ved å være slem. Han kan stå og slå eller sparke på oss gjentatte ganger, hvorpå handlingen bare blir vondere og dummere når vi forsøker oss med et "ikke gjør sånn - det er vondt!". Til alt hell er han en super storebror og foreløpig går lite - med unntak av høylytte "nei, den er MIN!" - ut over lillebroren. Enn så lenge.

Storebror er dog blitt en STOR gutt likevel. Han har strukket seg litt etter sommeren og vi ser med gru at vi må til innkjøp av både nye vintersko og sannsynligvis dress i løpet av kun kort tid. Men det er det at han vokser mentalt og psykisk vi kanskje merker mest. Han er jo ennå en godgutt, og det er utrolig hvor mye han har evne til å uttrykke språklig etterhvert. Han snapper opp det mest utrolige både her og der, og viser evne til fremhenting av info og konklusjoner som jeg ikke visste at småttinger hadde *s* Sånt gjør det interessant å være mamma! I tillegg har mammaen - ved hjelp av "mild tvang" - endelig fått gjennomslag for fast do-tid for gutten. Faren har det ikke travelt med å få stor gutt i huset og det har vært en kamp både å få slutt på melkeflaskene og begynt med dotrening (selv etter å ha jobbet med omsorg for barn og voksne med inkontinens osv, så klarer jeg ikke med å skifte skittbleier på min egen gutt. Eller kanskje nettopp derfor. Det er noe med det å ha nok fantasi til å innbille seg hva som finnes av matrester der inne i bleia *dåner*). Men nå er vi altså i gang. Og småen er kjempeflink! Han sitter på do hver kveld og nå kan vi etterhvert forvente resultater også. Utover neste uke skal jeg øke intensiteten og forvente dobesøk også om morgenene!

Livet går altså sin vante gang. I og med at minstemann har vært så urolig har jeg ikke fått vært så aktiv fysisk heller som det jeg hadde tenkt. Noe som har resultert i at fem kg har kommet på siden før fødselen (altså har jeg gått opp etter fødselen og ikke under graviditeten). Litt nedslåene å se at kg kommer på igjen etter forrige vårs flotten nedgang + bare to ussle kg på under svangerskapet, men jeg prøver å tenke positivt. Har en god venninne her som jeg trasker tur med jevnlig, og en aktiv barselgruppe som også skal ned noen kg ;) Nå når jeg likevel ikke passet oppi innkjøpte kjole til bryllupet, så haster det ikke med å komme ned i idealvekt. Kan ta det som det kommer.

Jeg har hatt mye i hodet i høst og jeg vet at jeg har glemt både endel store dager og mindre dager. Jeg har ennå ikke somlet meg til å sende barselgave til minst 1 stk ferdigfødt, og jeg har noen MT`er å sy etter at jeg har fått lagt opp to bukser som har ligget siden i fjor sommer... Skjønner?! Ting tar tid. Men jeg er sikker på at jeg til slutt kommer ovenpå igjen. Jeg kjenner jo at tiden for å begynne på jobb igjen også nærmer seg med stormskritt, og fantastisk nok kjennes det bedre ut enn det gjorde da jeg gikk hjemme med eldstemann. Mest av alt gleder jeg meg nok til å se hvordan mannen takler tilværelsen som hjemmeværende i 12 uker *knegger*

Om ikke lenger håper jeg å få satt meg på et tog/fly østover. Forhåpentligvis får jeg gjort opp litt for glemte ting da. Først skal jeg bare spare opp litt peng så jeg har noe å reise for!