En pust i bakken...

I går var jeg ute og gikk tur med en kollega som også er hjemme i permisjon i skrivende stund. Vi gikk tur midt ute på bondelandet hvor vi ble en attraksjon for de lokale sauene, og hvor landskapet og naturen var så tilstedeværende at jeg fikk en etterlengtet ro i sjelen. Det var dog også en oppvekker i forhold til min egen tilstand for øyeblikket, må jeg ærlig innrømme.

Jeg er ikke en person som løper mye rundt og trener meg halvt ihjel for å se ut som en tjueåring i en alder av over 30. Jeg liker godt Marilyn Monroe-former og trives faktisk med å ikke være noen sylfide. Mellom de to graviditetene mine har jeg dog vært "flink pike" og passet på både kosthold og daglig bevegelse, noe som resulterte i nesten ti kg mindre meg. Etter dette siste svagerskapet satt jeg da også kun igjen med to små kg ekstra, noe jeg var storfornøyd med.

Min fotsonedame pleier å si at man må vite hva man bruker maten til for å kunne bevisstgjøre seg på hvorfor man spiser mer enn man behøver. I min sjel er det ikke et øyeblikks tvil om hva jeg bruker mat til. Det er trøst. En "stakkars meg som er så sliten og trøtt i dag", eller en "i dag har jeg stresset sånn, stakkars meg". Og så er det belønning: "nå har jeg fortjent en god porsjon snop, jeg som tross alt har passet ungene alene hele dagen!". Eller til og med avslapning: "siden jeg er så sliten, må jeg jo kose meg litt ekstra i dag. Har vært så stress hele dagen, jo..." *oppgitt* Og noen ganger er maten bare en vei til å få seg litt kjapp energi, siden jeg til tider er konstant trøtt av mangel på søvn og egentid....

For dem som har fulgt litt med i livet mitt den siste tiden kommer det kanskje ikke som et stort overraskelsesmoment at jeg har hatt en strevsom tid. Det er kanskje også lett å forstå at jeg også i denne tiden har trøstespist, belønnet meg selv rikelig, lett etter kjapp energi og brukt mat som stressmestring. Og det viser. I løpet av det siste halve året har jeg spist på meg igjen alt det jeg hadde klart å kvitte meg med. Jeg er i ferd med å sprenge mine egne ytterste grenser, og jeg mistrives med det!! Likevel virker jeg totalt uegnet til å ta tak i problemet på egen hånd...

Da vi var ute og gikk tur kom vi til en temmelig dryg motbakke. Når man går tur på den måten jeg gjør, så handler det ikke om bare å få seg selv opp en dryg motbakke, det handler også om å klare å skyve med seg en ti kg vogn med en nesten ti kg tung unge oppi.... I tillegg til en selv, som da altså bærer på rundt ti kg for mye flesk... Jepp! Det er ikke fritt for at jeg måtte ta meg en pust midt i bakken for å komme til topps. Og jeg gremmes....

På helse og barnefronten har vi også en liten pust i bakken (noe jeg er redd for å overhode sette ord på i tilfelle jeg jinxer det!). Gutta er for øyeblikket nesten hostefrie, nesten ikke snørrete og har ikke vonde ører. For øyeblikket. Og de sover om nettene!! *jubler* Og dermed har vi bittelitt overskudd til å ta tak i noen av de andre problematikkene hverdagen omhandler. For øyeblikket driver vi med "gi mamma litt pusterom"-arbeid. Noe som betyr at jeg sover på eget rom for tiden og ikke med en varm, deilig unge teeeeett inntil meg. Vi holder på å lage rutiner om natta, nemlig, i håp om at han kanskje på det viset vil spise litt mer på dagene og gi oss fred om nettene! Foreløpig går det strålende. På matfronten ellers står vi på stedet hvil, og jeg avventer i tilfelle det handler om modenhet, evt om at han må være frisk og snuefri for å ha lyst til å annet enn pupp i munnen. Skrekkhistorier om fullamming til ettårsalderen blir stadig servert, av både kjente og ukjente, til min store frustrasjon. Målet er å få i ham fast føde før jeg begynner å jobbe når han er 9,5 mnd....

Så en misfornøyd, men dog pustende, mamma prøver å opparbeide seg energi nok til å ta tak i ting, mens vi tålmodig venter på at desember og undersøkelser på sykehuset skal komme. Kilokrigen startes senest etter jul, sammen med bleiekrigen, fast føde krigen og seperasjonsangstkampen...

Jadda....