I dag var det barnehagestart for lille Didibert. Mor kjørte avgårde til åstedet etter en rolig start på morningen (far måtte visst sykle i dag, ja, slik at småen og mamsen kunne ha en deilig og sen oppstandelse). Det var ikke fritt for at sommerfuglene romsterte litt ekstra rundt nedi vomma til gamlemor - også av andre grunner enn dem i forrige innlegg, selv etter en god frokost. Tenk - lillegutt er så stor at han skal være borte fra mamma og pappa hele 6 timer hver dag! *dåner*
Entréen inn i barnehagelivet gikk strålende. Mamma hang klærne fra seg i garderoben, puttet på tøfler på små føtter og bar knøttet inn i den O`store og skremmende lekeavdelingen i barnehagen. Og det gikk ikke lenge før småen hadde kastet seg over lekene og var fraværende på denne kloden (de hadde jo BILER, må vite! ;oD ). Det vil si, etter et par omganger med "se, mamma, jeg fant en..." hvor han sjekket om mammaen fulgte med, eller kom stabbende bort med "skatten" sin - så kunne han leke selv etterpå.
Optimistisk, og ikke så rent stolt av sin enestående og unikt flinke gutt (han er jo helt FANTASTISK flink til å leke selv, ikke sant?!? ;o) ), fulgte mamma barnehagepersonalets oppfordring om å ta en "kopp kaffe" (eller te for oss som ikke er tørre bak øra...) inne på kjøkkenet bak lukkede dører. "Dette går jo over all forventning", tenkte mammaen da minuttene gikk og småen fremdeles ikke hadde satt på tåkeluren. Ikke før tenkt, så gjort.... "VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL" En liten, tårevåt gutt kom til syne i døråpningen sammen med en barnehageansatt som forsikret om at "mamma er rett her"....
Og når poden så var vist inn til "det hemmelige rommet" så var det jammen gjort. Da fikk ikke mamma sitte mer enn i ti minutter før småen måtte inn og sjekke tilværelsen (og aller helst skulle han vel ha undersøkt skuffer og skap ned til minste detalj også, men der var mamma kjapp på avtrekkeren, gitt! Og det kan vel ikke stikkes under en kjøkkenstol at det meste av den gjenværende tiden ble tilbrakt på gulvet på lekerommet - for mor også...). Til og med lunsjen ble slukt i en skitfart i fare for at mor på mystisk vis, enda han kunne se meg hele tiden, skulle bli oppslukt av det fremmede gulvet og forsvinne ut i intet.... Jammen noe å være stolt av, ja... *gremmes av tidligere forhåpninger*
Nå skal det dog nevnes at poden sov 13 timer natt til i dag, og at snuen - etter en omgang super-nyseserie - begynte å renne hos ham i ti-tiden. Muligheten for at de gjenværende tilvenningsdagene blir omgjort til sykedager - og at mannen, til min arbeidsgiver store glede, må ta resten av tilvenningen torsdag og fredag - er tilstede. Dagen i morgen vil vise utviklingen. Det er jo heller ikke mer enn 13 dager siden MMR-vaksina ble satt *gruble*
Mor kan likevel ikke fornekte at hun gruer seg litt til fortsettelsen, selv om erfaringen jo viser at det somregel går godt til sist.... ;o)
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
4 comments:
Barnehagestart kan være vel så krevende for mor som for barn, og antall sykedager flyr raskere enn man kan si høstforkjølelse.
Håper innkjøringstida går fort. Dere får hive innpå med C-vitamin og hvitløk og krysse fingrene for høsten... ;-)
Takk, Soff!
Jeg håper igrunnen at vårens sykdomsperiode (fra januar-ca juni) har herdet ham såpass at høsten ikke skal blir fullt så ille... Hehe, man kan jo håper ;o) Åpen barnehage er også full av bakterier har vi iallefall avdekket.
I morgen er siste dag med innkjøring og jeg tviler på at den blir bedre enn dagens halvtime gråting etter mamma var gått.... Jaja, så får vi håpe at det blir bedre i fortsettelsen.
barnehagelivet kan vre tøft for småtasser i starten. Håper det går seg fort til så plutten kan kose seg å leke dagen lang. Det hjelper mye på mammahjertet å vite al skatten ikke gråter når man er borte. Lykke til de neste dagene til måde mor og plutt. Klem fra Maya :)
Du får begynne å stå ute i gangen eller rett utafor huset og lytte, så kanskje du drar litt roligere på jobb dersom du hører poden bli stille. Personalet bruker også være behjelpelig med å ringe så fort det blir stille så man vet.
God helg! :-)
Post a Comment