Julekalenderen, 13 desember

Nissen fikk kravlet seg opp i sittende stilling igjen, en smule fornærmet over å ha blitt overrumplet slik, og satte luen – en strikkesak som så mer ut som en halvferdig ullragge enn en lue – tilbake på det grånende håret sitt. Han kikket opp akkurat da hun kremtet på ny, som for å renske strupen, og begynte å snakke med en stemme som kjentes som en vakker og solrik vårdag. ”Jasså! Det er du som har vært her og funnet på spillopper!!” Nissen krympet seg ergerlig over den mildt irrettesettende tonen og glodde iltert på jentungen i det gyldne lysskjæret. Ja, han kalte henne jentunge, selv om hun nok var det et menneske ville kalt ”ung voksen”. For en nisse var ikke det mer enn en nykomling – han selv var jo ikke gammel enda og var likevel over 150 år!

”Vi har lurt litt på det, ja, hvem som har vært her og forkludret tingene. Hadde en mistanke om at det kunne skyldes noen som deg, Fjodor Husnisse!” Fjodor stirret olmt på henne, fremdeles litt fornærmet og overrumplet…. ”Nå, nå.”, sa hun og satte seg i vinduskarmen,”Vi får nå se om ikke vi to kan finne en løsning på dette her.” Tonen hun brukte nå var en smule mer imøtekommende, og Fjodors skepsis lyste mens han tittet seg om for å finne noe brukbart han kunne sette stumpen på. Han fisket frem en pyntepute fra under senga og danderte den passende før han satte seg ned – midt i fleisen på toget Thomas.