De hadde en lang prat over kveldsmaten. Mamma forstod at han hadde blitt sint og hun var så snill og god og trøstet ham. Samtidig så han at hun var helt ute av seg siden hun ikke visste hva hun nå skulle gjøre med ham på dagene. Å sende ham tilbake på SFO før ting hadde ordnet seg og de forstod at han var blitt ertet var ikke aktuelt. Og å spørre Fru Almeland om hjelp var ikke heller så lett. Hun var gammel og vond til beins. Å passe en liten gutt krevde sitt for en gammel dame. De var kommet i litt av et dilemma.
Husnissen gned seg bekymret i ansiktet mens han mumlet grettent for seg selv. Dette slo jo absolutt ikke ut slik han hadde tenkt. Han måtte sette seg ned og gruble litt.
Og da natten senket seg og Nordstjerna glimtet på ny over en kald og klar himmel, da listet nissen seg over gulvplankene på gangen nok en gang. Han hadde grublet og grublet hele dagen, og nå trodde han at han hadde en briliant plan. Han nesten knegget for seg selv bare ved tanken. Men han klarte å holde seg – det kunne jo vekket noen om han plutselig brøt ut i latter midt i gangen.
Han hoppet som før opp på sengekanten, tenkte seg om, før han bøyde seg ned over Thomas sitt lille øre for å hviske ham en besvergelse. ”Tjolahopptjolahei…”, var alt han rakk si før et stille kremt fikk ham til å snu på hodet. Han ble overrasket av et blendende vakkert lys og ramlet hodestups ned av sengekanten med en lyd som fikk Thomas til å kveppe i senga.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Grunnen til at jeg ikke sier noe er av frykt for å ødelegge stemningen som er i ferd med å bygge seg opp her nå! Det er med skrekkblandet fryd jeg leser kalenderen dag for dag nå. Du er flink! Og et veldig viktig, om enn sårt tema!
Post a Comment