Thomas visste ikke helt hva som skjedde. Men plutselig fikk han en så intens trang til å slå! Han slo! Hardt og kontant! Midt i fjeset på den leende fjerdeklassingen. Og så i magen. Og så….kom det en voksen….. Etterpå klarte han ikke å si et eneste ord. Han var helt iskald inni seg. Isende, frysende kald inni seg. Og etter hvert kom klumpen i magen. Den der fæle, vonde klumpen som fortalte ham at dette ikke førte noe godt med seg. Den satt der i magen og verket helt til mamma kom og han så det forferdede fjeset hennes. Da løsnet den og rant ut gjennom øynene i en foss han aldri hadde sett maken til.
Mamma strøk ham over håret og prøvde å trøste ham. Men det eneste han klarte å tenke på var at han skulle ønske han kunne gjort det hele om igjen. Det gjorde vondt i hele ham. Og i øynene til mamma så han ikke bare den vanlige sorgen, han så også en fortvilelse han ikke visste hvor han skulle gjøre av. Det kjentes som om hjertet han holdt på å briste. Og da tårene endelig stoppet var han helt tom. Han klarte bare så vidt nikke da mamma sa at hun måtte snakke med Heidi, styreren på SFO, før de gikk hjem. Han hørte Heidi mumle noe om at de dessverre ikke kunne godt en slik oppførsel, før døra lukket seg fort bak mammas blå uniformsbukser. Og det neste han husket var det triumferende fjeset på fjerdeklassingen i det de gikk ut dørene fra SFO. Han virkelig hatet å være der!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
Spennende...
Følger med selv om jeg ikke skriver så mye.
Synes du skriver bra!
Takk, a-lo! Godt noen følger med!! *flire* Var så stille her en stund at jeg ble litt usikker på om jeg faktisk endte med å skrive dette kun for meg selv, hehe... Ikke at det hadde gjort så mye, egentlig - jeg koser meg iallefall ;o)
Post a Comment