Julekalenderen, 22 desember

Thomas var nesten ør av glede fra det øyeblikket han slo opp øynene denne morgenen. Han syntes tiden frem til kl 12 var skrekkelig lang, og bablet i vei i yr glede så mamma måtte be ham dempe seg litt. Hun smilte litt bekymret over denne tydelige gleden over Marius` nærvær, men valgte å slå seg til ro med at det heldigvis var tydelig gjengjeldt fra den hyggelige vaktmesterens side. Og ikke lenge etterpå var de på vei ned i byen alle tre. Thomas hoppet og danset i snøen, og fikk ikke bare de to voksne han gikk med til å smile over barns yrhet og glede i juletider. Han sang for seg selv mens han sparket litt i snøfonna etter brøytebilen, og snudde seg ustanselig for å se til at de voksne hang på.

Da de kom ned til torget, hvor årets juletresalg gikk mot en hurtig avslutning, hadde de rukket å både spise lunsj og kjøpt gave til Marius` gamle grandtante Berta. Hun kom nok til å bli fornøyd med en flakse portvin og en pose mintdrops, mente Marius og takket for hjelpen med å komme på idèen. Thomas forsvant inn mellom trea på torget og forsøkte å finne det perfekte treet på egen hånd, mens de to voksne gikk mer systematisk til verks og tok hensyn til både vidde, høyde og type tre. Det var ikke før Thomas stanset brått og så ut til å fryse til is der han stod, at de ble oppmerksomme på annet enn det grønne, og det gikk ikke lenge før mamma hadde identifisert hva problemet var. To meter lenger fremme stod en uoppdragen fjerdeklassing og rakk tunge til Thomas mens han snudde ryggen til sin pelskledde mamma. Han nærmet seg sakte, uten å se de to som betraktet Thomas, og fortsatte å skjære grimaser til den vettskremte gutten. Da han kom nærme nok sa han hest ”Hei, din lille dritt! Er du ute og lufter den syke mammaen din?! Eller har de låst henne inne så du er helt alene?”. Han lo hånlig og snudde seg for å forsikre seg om at moren fremdeles var opptatt med betaling av en diger julegran. Thomas stod bomstille og det var bare de knyttede nevene og heiste skuldrene som kunne avsløre at han ikke hadde det greit nå. Mamma satte fra seg treet hun holdt på og skulle til å gripe inn, men før hun rakk gjøre stort hadde Marius stilt seg opp ved siden av den frekke lille drittungen. ”Vet du hva!”, sa han strengt men stille, ”Sånn snakker du ikke til Thomas!” Han bøyde seg ned så han stod øye til øye med gutten som nå stirret på ham med trassige, om enn en smule sjokkerte, øyne. Heldigvis kom guttens mor bort da hun endelig så hva som skjedde, og da hun fikk forklart situasjonen ble hun øyeblikkelig ydmyk og unnskyldende. ”Jeg beklager så masse”, sa hun, oppriktig lei seg, ”Jeg aner ikke hva som stikker den gutten for tida. Han har vært fullstendig umulig etter skilsmissen, og det virker som om det tar seg opp nå før jul”. Hun så sliten og lei seg ut, og mammaen til Thomas forsikret henne om at det tross alt gikk greit denne gangen. Til Thomas` glede måtte gutten be ham fint om unnskyldning, og love moren sin at han ikke skulle plage ham mer. Han så fryktelig lei seg ut da moren gav ham en skjennepreken, og drasset både ham og treet bort til den ventende bilen. Marius la armen sin beskyttende rundt skuldrene til Thomas mens mamma kort forklarte hva som hadde skjedd på SFO. Thomas kunne se at Marius ble sint på han vegne og det kjentes godt og trygt å ha voksne med seg som brydde seg om ham.

De kom seg endelig hjem med juletreet som Marius bar helt opp i leiligheten og satte i den nyinnkjøpte juletrefoten. Etterpå ble han og mamma sittende og prate litt mens Marius lekte med biler under treet, og Thomas kunne høre at de fortsatt snakket da han la seg og lukket øynene for natta.