Julekalenderen, 21 desember

Morgenen etter fikk mamma en telefon fra Thomas sin skole. Det var fra SFO. De ville bare ringe og si i fra at de nå visste grunnen til at Thomas hadde blitt så sint. Johan, Thomas sin lekekamerat der, hadde vært så lei seg for at Thomas ikke var der nå, og han hadde fortalt foreldrene sine at Thomas ble plaget en masse av de eldre barna der. SFO-lederen la seg langflat og beklaget såååå masse, men moren til Thomas ble ikke veldig imponert og sa kort at de hadde ordnet seg for jula og ble glade om de slapp å betale for de to langdagene i romjula. ”Jeg syns ikke de var så flinke å ta vare på deg, Thomas, og nå har jo Fru almeland tilbudt seg å se etter deg i dag. I romjula har jeg ordnet meg fri, så da kan vi jo dra og ake dersom snøen holder seg”, sa hun blidt til sønnen mens hun kikket ut vinduet på byen som så ny og urørt ut under laget med kritthvit snø. Det kom til å bli en fin jul dersom snøen fikk ligge til over helga. Heldigvis sa værutsiktene at det skule kommer mer, og ny, ren snø før julaften. Det var så fint å våkne til et hvitt lag med nysnø mens julefreden senket seg over kropp og sjel.

Den ettermiddagen fikk Thomas være med Marius å måke snø i bakgården. Han var godt over halvvferdig da Thomas kom hjem fra skolen, men det var godt å få litt hjelp og selskap til siste rest, mente han da de satte i gang. Og etter en liten snøballkamp, og en kopp varm kakao inne i den lille leiligheten til Marius, fikk Thomas være med ned i vaktmesterverkstedet i kjelleren – han visste omtrent ikke at det fantes en kjeller en gang – ”mekke litt” der. Thomas fikk spikre og lime noe som skulle forestille en stall til julekrybben han og mamma pleide å pynte med i stua. De manglet stallen og hadde lenge snakket om å skaffe seg den. Nå kunne han overraske mamma med en fiks ferdig en som han, med god hjelp av Marius, hadde laget selv. Marius fikset på en lampe og prøvde å skru litt på en vaskemaskin som var kaputt. De var så opptatt med hvert sitt at de nesten glemte ut tida, og snart kom de på at mammaen til Thomas nok var kommet hjem. Marius tilbød seg å følge Thomas hjem slik at den nylimte stallen ikke ble ødelagt på veien. Mamma ble kjempeglad da han låste opp døra og hoppet gledesstrålende inn. Marius måtte være med innenfor døra og fortelle om dagen deres, for Thomas klarte nesten ikke få frem ordene i iveren. Mamma så så glad ut, og bød Marius på en varm kopp kaffe før han gikk igjen. De to voksne ble stående å småsnakke ved kjøkkenbenken mens Thomas løp inn i stua og danderte stallen på plass i julekrybben. Da han kom inn på kjøkkenet ble han stående ett øyeblikk og ta inn over seg synet av sin mor som, med blussende kinn og strålende øyne, lo hjertelig over en eller annen morsomhet som hadde falt mellom de to voksne. Marius sippet kaffe og smilte skøyeraktig over koppen. ”Forresten, ” sa han så, ”Thomas fortalte at dere ikke pleier å ha juletre… Jeg tenkte…. Altså… ” Han ble nesten litt rød i kinnene han også før han tok sats og prøvd igjen ”Nå er det altså slik at jeg må et ærend ned i byen i morgen, og da tenkte jeg at kanskje dere ville være med? Så kunne jeg hjulpet dere å få hjem et juletre?”, han kikket litt forsiktig spørrende på mamma som ikke rakk svare før Thomas hoppet til av glede og ropte et strålende ”Jaaaaaaa!” ut i kjøkkenet! De to voksne lo av den ekte gleden hans, og mamma kunne ikke annet enn å takke for tilbudet. ”Men da må jeg få spandere lunsj på deg til gjengjeld”, smilte hun sjenert til Marius.