Julekalenderen, 7 desember

Thomas våknet med en underlig følelse i magen. Han var så....ja, det kriblet nesten litt i magen der han satt søvndrukken i senga si. Han hoppet ut av senga og gikk inn på badet. Mamma sov enda. Hun pleide våkne når han satt ved frokostbordet. Da kom hun inn og drakk morgenkaffe mens de småsnakket om dagens gjøremål.

Det gjorde hun også denne dagen. Og nesten før hun hadde rukket å sette koppen til munnen ble hun overrumplet av en foss med ord som virket som de bare strømte ut av en liten guttemunn. Med store, klare øyne og et mot han ikke visste hvor kom fra fortalte Thomas plutselig hva gårsdagen hadde brakt med seg.

"Du mamma?", begynte han forsiktig. "Det skjedde noe på skolen i går...", moren så avventende på ham og rakk ikke trekke pusten før han fortsatte. "Du skjønner.... På SFO går det en gutt i fjerde som ikke er noe snill. Han er stadig etter andre elever og sparker og slår og er ikke noe grei i det hele tatt. Og i går så sa han noe som jeg ikke syns var noe greit. Han sa at du var syk i huet!", man kunne høre harmen dirre i stemmen hans mens ordstrømmen stanset i et kraftslag som gav gjenlyd i de lyse rommene i leiligheten. "Han sa hva?", morens hvisking kom ut nesten som et pip av forskrekkelsen. "Han sa at du var syk i huet og burde vært innlagt. For han kjenner noen som du kjenner som hadde fortalt at du gråter og er lei deg så masse at du burde vært innlagt....". Det siste hørtes mest ut som et spørsmål. Og øynene hans søkte fortvilet etter en avkreftelse hos moren som snudde seg med ryggen til før hun satte ned koppen med ett smell. "Men dette vet du jo at ikke er sant, Thomas", sa hun gråtkvalt. "Du vet at jeg aldri ville forlatt deg, ikke sant? Og jeg er ikke syk", sa hun videre,"jeg er bare litt lei meg akkurat nå". Hun smilte tappert og beroligende til ham før hun kikket på klokka på veggen og brått skiftet emne. "Nei, men...er klokka så masse?! Du må jammen få fart på beina dine ellers kommer du for sent!"

I skyggen av en diger grønn plante stod en urørlig liten skikkelse og betraktet de to menneskene. Han hadde trodd han skulle få en enkel oppgave, men nå så han en smule bekymret ut. Dette var mer komplisert enn han hadde trodd. Her måtte det hardere midler til. Han stod der akkurat lenge nok til å se de sorgfulle og litt uforstående øynene til gutten med sekken på ryggen, og smertende, svarte øynene til en enda mer bekymret mamma...