Julekalenderen, 19 desember

Fru Almeland tenkte seg litt om før hun kom på hva det nok var de snakket om. ”Å, det…”, sa hun og lo litt, ”Det er bare redet til husnissen det”. Hun smilte skjelmsk og fortalte enda en av sine mange historier, denne gangen om hvordan hun og sønnene alltid hadde satt ut julegrøt til husnissen på loftet. Ikke uvanlig falt hun inn i sin egen verden av fjerne minner, og Thomas og Marius benyttet sjansen til å komme seg ned og få festet julelysene på porten. De måtte knote litt, for det var selvsagt et par uvirksomme pærer i lysrekka som måtte skiftes før de kom i gang. Thomas var mer enn ivrig siden han ikke var vant med å henge opp slike juletrelys noe sted. Med et lite snev av tristhet fortalte han at de nemlig ikke pleide å ha juletre inne siden mamma ikke hadde bil og ikke klarte å bære et tungt tre fra byen og hjem. Marius stanset midt i en bevegelse og var nesten så forfjamsa at han ramla ned fra gardintrappa. ”Pleier dere ikke ha juletre!!”, han gapte av sjokket. Thomas bare ristet på hodet og smilte litt av reaksjonen, ”Nei. Men vi pleier å ha et sånt bittelite tre som de selger i dagligvaren her nede. Et sånt, du vet, juledekorasjonstre eller hva det heter…”. Marius fortsatte taust å henge opp lysene før han til slutt sa litt oppgitt ”Jeg tror jammen ikke jeg hadde syns det ble jul om jeg ikke fikk ha tre, jeg.” Og så begynte han å fortelle om hvordan han pleide å feire jula hjemme hos sine foreldre. Thomas satt fasinert på en krakk og hørte på mens han rakte Marius lysene ett etter ett. Han var ikke vant til sånne feiringer som Marius fortalte om, det var jo bare ham og mamma som feiret i lag nå når gamle tante Anna hadde dødd. Besteforeldrene hans hadde de liten kontakt med, og pappa hadde han jo ikke. Men han syntes nå de hadde en hyggelig jul likevel. Selv om Marius sin jul med masser av folk og andre tradisjoner hørtes koselig ut.

Da de hadde fått opp de siste lysene og gjort de siste småjusteringer var klokka blitt middagstid. De stod et øyeblikk og studerte verkt sitt, og mens de stod der og funderte kom plutselig mammaen til Thomas spurtende inn gjennom porten. ”Åh! Heisann!”, sa hun litt forskrekket. Hun var så på farten at hun nesten kvapp litt ved synet av de to. ”Fikk gå litt før,” sa hun andpusten før hun gav sønnen en god klem. Thomas kunne ikke la være å legge merke til at en av de tre handleposene hun bar på var fra en lekebutikk, og han kunne skimte rødt julepapir nedi der. ”Og jeg er Marius, vaktmester her,” sa Marius og presenterte seg høflig for mamma. Hun smilte glad og fortalte at hun nok hadde hørt om ham. De ble stående å småprate litt, og Thomas la merke til at mamma smilte mer ekte enn han kunne huske at hun hadde gjort på lang, lang tid. ”Så flinke dere har vært,” sa mamma og pekte på lysene på smijernsporten. Både Marius og Thomas lyste som små soler av skrytet, og Marius klappet Thomas kameratslig på ryggen og sa ”Ja, det går fort å gjøre ting når man har så god hjelp!” Mamma takket ham hjertelig for at han brydde seg om å ha Thomas ”på slep” og Marius svarte oppriktig at det bare var hyggelig. Det ble en litt rar stemning da mamma igjen løftet posene opp og sa at de nok fikk komme seg opp og lage middag. Det var som om de alle tre helst ville at dette øyeblikket skulle vare en aldri så liten stund til. Men da de gikk over brosteinene i bakgården, ropte Marius etter dem ”Vi snakkes i morgen, Thomas!” Det var et løfte som fikk både mamma og Thomas til å smile bredt.