Julekalenderen, 20 desember

Skyene hang tunge av snø over en mørklagt by, og bare dovne julelys fra mørke vindusøyne lyste ut over en enslig bil eller to som beveget seg sakte gjennom folketomme gater. I husene lå både barn og voksne i dyp søvn – med stadig flere sommerfugler i magen av forventning eller av stress over alt de ennå ikke hadde rukket å få gjort unna. Inne på rommet til Thomas lå et nydelig gyllent skjær over den sovende gutten. I saccosekken hans i hjørnet hvilte en engel hodet sitt i hendene, som var støttet på knærne som lå gjemt under folder av hvitt tøy. På en pute midt i mot satt en rufsete husnisse og hvisket stille hemmeligheter med knirkete stemme til engelen som lyttet intenst. De smilte optimistisk begge to, og da de hadde avsluttet den hviskende samtalen lo de litt begge to hvorpå nissen ristet så masse at han nesten falt av puten han satt på.

Like etter, i et annet rom et annet sted i bygården, listet nissen seg nær en seng med en sovende mann. Engelen stod i et hjørne og følgte med mens nissen snek seg nærmere og hoppet opp på sengekanten. Han nesten boblet av undertrykt latter og måtte beherske seg for ikke å vekke den sovende mannen –som lå utstrakt med armene rett ut i den store dobbeltsenga – da han bøyde seg ned mot øret hans og hvisket stille. ”Thjolahopp, tjolahei, i dag skal du være alt annet enn selm, og tilby deg å få juletreet hjem!” Han fniste litt mens han hoppet lydløst ned og beveget seg tilbake gjennom rommet og ut døra. Han blunket lattermildt til engelen da han forsvant, som i løse lufta, og natta igjen ble stille og uforstyrret.