Den natta satt to smilende skikkelser i skyggen av et juletre og smilte gledesstrålende til hverandre. De var svært fornøyde med utviklingen som hadde skjedd den siste uka – det hadde til og med gått bedre enn forventet. ”Men….hva skjer nå…?”, sa nissen med ett litt bekymret. Han kom plutselig på at han jo også hadde andre prosjekter i huset å ta hånd om, han kunne ikke bruke hele sin tid på Thomas sine bekymringer. ”Videre….”, engelen nølte et millisekund, ”Vel….vi må vel stole på at den menneskelige natur har litt fornuft i seg!”. De lo litt begge to. Fjodor klødde seg litt betenkt i skjegget og undret på om han kunne spørre engelen om hjelp til et annet prosjekt han hadde for døren. Men før han rakk spørre sa hun tankefullt ”Men jeg lurer på om vi kanskje skulle gitt dem en siste spark bak… Kanskje vi skulle gjort det, ja….”
Lille julaften gikk som den pleide for mamma og Thomas. Etter en god frokost og julebarne-tv, bakte de yndlingsjulekakene sine før de tok på varme klær og gikk ut for å leke noen timer. Forskjellen i år var egentlig bare at de hadde et juletre å pynte etter grøten og barne-tv på kvelden. De hadde kjøpt noen billige kuler på nærbutikken, og mamma hadde lært Thomas å lage julekurver og lenker av glanspapir. Nå funklet treet med julelys og pynt, og Thomas syntes det var det fineste treet på hele kloden. Han satt i sofaen og drakk gløgg mens mamma var på kjøkkenet etter påfyll av nylagde julekaker. Under treet lå fire julepakker – en til mamma og resten til Thomas – og på tv`n surret ”Hjemme alene” som tradisjonen tilsa. Thomas syntes det var så innmari godt å være til nå. Mamma var så avslappet og glad også. Han hadde faktisk ikke hørt henne gråte på et par dager. Det var egentlig den største gaven av dem alle….
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment