Julekalenderen, 8 desember

(jada, kommer litt for sent grunnet sjukdom...)

Thomas ruslet slukøret hjem fra skolen samme dag. Han var lei seg og oppgitt – ikke bare over mammas så tydelige fortvilelse i morres, men også det at denne snørrungen av en gutt i SFO i dag igjen hadde vært borti og ertet i ham. Thomas ble så sint, så sint, men han visst at det var galt å ta igjen så han bet sinnet i seg og lekte videre med Johan. Det verste var at det var flere som hadde begynt å erte i ham nå, og Johan hadde bare sett på ham med rare øyne da han forsøkte å overse de andre. Han ble så sint og lei seg at han nesten ikke ville være på SFO. Men så visste han at om han ikke oppførte seg bra der, så ringte de til mamma. Og da ble hun i alle fall lei seg….

Nå gikk han trist og oppgitt og lurte på hvordan han skulle løse dette. Det var snart jul, og alt han ønsket seg var at mamma skulle være glad igjen – ikke så lei seg som hun hadde vært i det siste. Hun hadde vært lei seg før, men aldri så lei seg at hun nesten ble syk av det. Må tro han så at hun var blitt tynnere! Og han hadde nok hørt henne gråte av og til når hun trodde han sov… Han stirret bistert ned i asfalten foran seg. Ikke engang det halvfrosne løvet kunne få ham i godt humør i dag. Vanligvis pleide det å hjelpe å sparke det utover det hele. Men i dag var alt bare teit.

”Til jul,” tenkte han for seg selv, ”til jul ønsker jeg meg at mamma skal bli glad igjen!!” Han sukket tungt. ”Og så ønsker jeg at ingen skal plage meg mer!!”, han kjente seg nesten bare sint inni seg da han hadde tenkt tankene ferdig. Faktisk var han så sint at han måtte stoppe i portrommet og tørke en sint tåre før han gikk inn i bakgården. Han ville ikke at mamma skulle se hvordan han hadde det nå.