Heldig

For ett år siden befant jeg meg i en rar type ventemodus. Jeg hadde påbegynt fødselspermisjonen og gikk i min egen lille verden å ventet på at en stor begivenhet skulle finne sted. En begivenhet som jeg, strengt tatt, ikke ante hva innbar... Samtidig så følte jeg meg så frisk og fin at jeg kunne gått slik i evigheter å ventet ;o) Jeg bar mitt lille vidunder med glede, selv om bekkenet nå var begynt å plage meg og jeg hadde begynt å få forventninger til "tiden etterpå". (Hadde jeg visst hvor tøff den tiden i praksis egentlig ble er det ikke sikker jeg hadde gledet meg så mye, hehe...) På denne tiden hadde jeg også begynt å få relativt sterke kynnere. Jeg hadde vært spart for dem lenge, men ei uke før fødselen satte de inn med ganske sterk styrke. Jeg husker jeg tenkte at det kanskje ikke var så lenge til, likevel, men samtidig forberedte jeg meg mentalt på at jeg kunne gå på overtid også.

Om fem dager er det ett år siden fødselen egentlig startet. Da reiste vi inn på sykehuset og fikk konstantert 4 cm åpning. Jeg hadde da noenlunde tette rier (to pr ti min), men dessverre var de fullstendig effektløse. Reiste hjem etter 9 timer med en svak rie pr 10 min, haka nedpå brystet og tårer i øynene - en smule nedstemt av det hele. Vi hadde da gått i trapper, gått tur, sovet.... Og ingenting hjalp. Ikke før vi kom inn igjen tidlig neste morgen med 6 cm åpning og hadde knøttet i armene 3 timer senere ;oD

I år sitter jeg her og planlegger ettårsdag! Tenk - ett helt år har gått!! Jeg har fått lov til å være mamma i ett helt år... Og det begynner å gå opp for meg at dette bare er begynnelsen. Jeg skal ha dette lille vesenet i livet mitt alltid (forhåpentligvis). Ingen kommer og tar ham med seg hjem. Det er meg han skal komme hjem til med fine snegler, steiner og edderkopper, og stolt vise frem funnene. Det er til meg han skal søke når han trenger trøst, en plasterlapp eller blålys til sykehuset *ler* Det er jeg som smilende skal oppdage at han er forelsket for første gang, eller sørgmodig skal finne ut at han har kommet i alderen for utprøving av det ene eller det andre... Det er jeg som skal få bære hans førstefødte, som skal oppdage at han har en "annen familie" og som skal fortelle kjærester om oppvekstens rare og sjeldent gode hendelser...

Jeg er så ufattelig heldig! Og jeg er så ufattelig glad fordi jeg er blitt utvalgt til å bære den æren det er å få lov til å oppdra et barn og få lov til å være noens "alt og ett". Jeg håper jeg er skikket til oppgaven. Og jeg håper at de sidene av meg som ikke er det vil modnes og vokse med oppgaven! Jeg håper jeg er ydmyk nok til å fremdeles føle meg beæret om tre, ti og fjorten år - at jeg ikke glemmer at ikke alle er like heldige. Jeg håper jeg kan overføre litt av ydmykheten og gleden over livet til min etterkommer, slik at heller ikke han tar livet og gleden over å ha en familie for gitt....

Jeg er heldig, jeg, som ikke bare kommer fra en stor og fantastisk familie som gir meg uendelig mange gleder, men som også har fått min helt egne familie som beriker livet mitt i tusenfold! Og i tillegg har fått en svigerfamilie som jeg setter stor pris på.
Heldige, heldige meg!