Fordømme

En tur i kirka på søndag (ja, faktisk så var jeg i kirka. Det var dåp, nemlig (ikke for oss, noe som er en av de tre grunnen til at jeg befinner meg der ;o) ) fikk meg til å filosofere litt over temaet fordømmelse.

Det var egentlig litt morsomt at jeg befant meg akkurat i den kirka og satt og hørte prestens utbrodering av akkurat det emnet, for den første jeg traff da vi kom inn døra var en gammel klassevenninne fra barndommen. Henne har jeg faktisk tenkt litt på i det siste - med et aldri så lite snev av fordømmelse *flau* Ikke fordi hun er så forferdelig, egentlig, men fordi hun var en skikkelig nebbete og surmaga unge en gang i tida *flirer*

Den andre tingen som var litt morsom var at jeg er en av disse personene som egentlig tar avstand fra kirken fordi jeg oppfatter den norske kirke som aldri så lite fordømmende. Der jeg vokste opp var menigheten dominert av eldre enkefruer med perlekjeder og nesa i sky, som i neste nu stod mellom potteplantene og kritiserte alt og alle som kom deres vei. Sånt oppfordrer ikke akkurat til å bli en del av menigheten, nei. I tillegg fant jeg kateketen som hadde konfirmasjonsundervisningen med oss svært lite "åpen" - hun bet nesten hodet av meg da jeg henga meg til en av mine sedvanlige undringer omkring emnet hun framla på ene samlingen (ikke rart at jeg undret over hvordan alle fikk plass i himmelen, vel?! De mener jo at bare man tror så får man innpass - da må det jo være mange som har fått plass der etter et par tusen år....). Mine andre erfaringer med kristne mennesker opp gjennomtidene har heller ikke akkurat skubbet meg i retning av å melde meg aktivt inn i tjeneste for Gud Fader - inkludert det faktum at mesteparten av de gudstjenester jeg har vært på har vært så søvndyssende at min største dyd har vært at jeg (ved hjelp av "øyne-i-kryss"-teknikken og "telle-planer-i-vegg/tak"-aktiviteten) har klart å la være å sovne. Jeg begynner nå å forstå at kirken er i endring og at jeg selv står i fare for å bli en aldri så liten smule fordømmende....

I fjor var vi på konfirmasjon her i bygda. Presten her var svært godt likt og for første gang fikk jeg faktisk noe ut av å være i kirken. Jeg trodde det var en engangsopplevelse og har gått gjennom den vanlige omgangen av å grue meg for søndagens dåpsgudstjeneste. Dåpsforeldrene har i forkant skrytt av presten og hvor engasjert og flink han var. "Gjeeeesp", tenkte jeg og grudde meg like fullt. Og ble gledelig overrasket! Presten var riktig nok flink og engasjert! Jeg har aldri før opplevd en dåpssermoni så preget av personlighet og varme. Barnas søsken var involvert i handlingen og det ble bedt personlig for hvert barn som samtidig ble fremvist til menigheten fra prestens favn :o) Salmene som ble brukt var mer moderne enn jeg før har opplevd og speilte mer av hverdagslivet enn de eldgamle strofene jeg husker fra småens dåp. Faktisk så var det hele så rørende at jeg (takket være hormoner, tenker jeg) ble sittende med tårer i øynene...

Ikke nok med at dåpssermonien var så flott at jeg et øyeblikk tenkte å gå frem til presten og takke etterpå *flau*, men samtidig var gudstjenesten delt opp i andre og mer involverende deler enn de gamle tradisjonene krever (de var selvsagt der de også). Seksårsklubben i kirken sang for full hals flere ganger, en hjelpeprest hadde rollespill for barna (som for anledningen satt på gulvet fremst i kirken), alt som skjedde ble fulgt opp med en powerpointside så vi hadde annet enn presten å legge øynene på og ikke minst tonen mellom kateket og prest var varm og humoristisk. Det hele falt altså ned på et ganske så menneskelig, hverdagslig og lettfattelig nivå... Som min far sa: det var bare en person som sovnet!! *ler*

Og temaet falt hørbart til jorden. Fordøm gjerne om du selv er ufeilbar. Og der satt jeg med fordømmelsen som en bismak like bak mandlene. Jeg svelgte hørbart ned den kamelen som skrapte opp ganen med sin stive bust. For kirken og "kristne" (som jeg har brukt som en definisjon på noe uggent i flere situasjoner) er nok mer nyansert enn jeg tidligere har klart å ane. Det er lett å henge seg opp i det som er mest negativt i en kategori og ikke ha øyne for å se at det finnes nyanser også der. Og jeg må nok innrømme at jeg ikke har vært helt "der". Det vil si - jeg kjenner jo mange flotte kristne mennesker, men jeg har nok tatt dem for å være unntakene og ikke hovedparten.

Mine fordommer om kirken som fordømmende maktinstiusjon - en institusjon som fordømmer ikke-kristne, homofile og annet "pakk" - har fått seg en knekk. Jeg har alltid kunnet innrømme at kristendommen nok fungerer godt for dem som trenger den bedre enn meg, men kanskje tiden er inne for å innrømme at den også nærmer seg en allmennhet som også jeg (i gode stunder*ler*) kan omfavne? Jeg har nemlig ikke noe imot budskapet i kristendommen (med unntak av det fordømmende samt det faktum at jeg like godt kunne funnet mening i andre store religioner...), det er følelsen av at man som enkeltmenneske ikke er god nok selv når man gjør sitt beste. Man må liksom være noe mer, noe opphøyet og bedre enn alle andre for å passe inn. Det holder ikke å være så god som man klarer om guden man tilber heter Allah og ikke Gud... Men, altså, kanskje jeg må svelge flere kameler? For den mannen som stod foran menigheten på søndag fordømte ikke i den grad jeg forventet. Han snakket til feilbare mennesker som ikke er bedre enn andre....

Det er jammen ikke godt å bli opplyst her i verden. Hvem skal man bruke energi på å fordømme og hate når alle gamle "hat-objekter" viser seg menneskelige! ;) Snart forteller vel noen meg at min gamle arrogante fransklærer faktisk er hyggelig, at Staff egenlig bare er naiv og at sladrebladene egentlig består av hyggelige folk som bare forsøker å gjøre noe fint for andre mennesker ;D