Prate, prate...

Jeg har utallige ganger til både bekjente, familie og i jobbsammenheng uttalt at "kommunikasjon er roten til alt godt!", og trodd at jeg selv var en foregangsperson i så måte. Den siste tiden har satt meg grundig på plass, kan man jo trygt si. I dag er første gang på altfor lenge at min bedre halvdel og jeg har hatt en konstruktiv samtale om ting som har ligget og gnagd som bever på trerota.

I lenger tid under svangerskapet har jeg kjent hormonene raser i avmakt over min ektefelles udugelighet i å følge mine forestillinger over hvordan ting bør gjøres. Takk og pris har jeg også evnen til å holde meg selv litt i tømmene, og mang en gang har jeg svelgt unna endel frustrasjon krydret med tanken om at "det kun er hormoner". Meningen var at ting skulle få falle på plass litt etter familieforøkelsen - at ting nok ville rette seg litt av seg selv når vi bare kom i mål med fødsel. Vel....snakk om å bite seg selv i halen! *ler*

Det er mange ting jeg har glemt allerede to år etter første svangerskap. En av dem er det man kan kalle postfødsel-tid. Tiden som begrep blir nemlig aldri så lite omstrukturert når man plutselig har et annet menneske som styrer hverdagen. Tid betyr nå at man ikke lenger lever etter klokken, men etter når poden er sulten, har vondt, sover eller hyler. Egne behov - som å spise, gå på do eller ta en alvorsprat - blir kontant skjøvet til side av et vesen som bruker hormoner til å trykke på de verst tenkelige knappene hos mor.

For øyeblikket har vi her i huset et vesen som kommuniserer ved å hyle intenst og ustoppelig når han har primære behov som ikke blir tilfredsstilt. "Wææææææææ" betyr alt fra "jeg er sulten" til "jeg vet ikke hva jeg vil, men hyler likevel", og hvorvidt denne intense lyden opphører kommer helt ann på mor og fars iboende evne til å tolke eller gjette seg til hva den i øyeblikket betyr... *oppgitt* Fars evne er - i følge mor - svært lite utviklet i så måte, så det blir mye ekstra løping for en noe frustrert mor. Det koster ikke far så mye å prøve ut - på samme måte som mor - ulike teorier for å finne ut hva hylingen i denne spesifikke situasjonen er et utrykk for. Å la et spedbarn ligge å hyle fordi "han er bare bortskjemt" er ikke et alternativ før fylte året *grumf* Iallefall ikke når man har hormoner iblandet, og tårer og melk spruter fra diverse kroppshull når poden setter igang konserten. Å ha et skrikende barn i huset - ispedd en liten dose kolikk og en større dose temperament - er med andre ord ikke alltid bare, bare....

I tilegg til lille Hr. Sinnatagg har vi også i skrivende stund en annen liten herremann i huset som har funnet ut at den beste måte å kommunisere på for øyeblikket er å skrike "Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei!", samt bruke sånne svært velfungerende utrykk som "gå veeeekk!" og "Nei, far/mor skal" (svært virkningsfulle når far/mor ikke er i nærheten, har armene fulle av baby eller av andre grunner ikke er istand til å hjelpe...). Når så temperaturen har steget til rundt de tredve, poden har sovet lite, medisineringen er nedtrappet, og han har fått en bror som tar litt vel mye oppmerksomhet fra ham - så er det jammen ikke lett å ha kommet i trassalderen i tillegg!! Alt er galt. Han skal klare ting selv samtidig som han ikke klarer det. Han skal IKKE ha på bleie, men han vil IKKE gå naken!! Han skal ikke ha ny bleie selv om han blir sår av våte bæsjebleier! Han skal iallefall IKKE spise når mor og far har funnet ut at han bør gjøre det. Og han skal selv bestemme når han skal legge seg, spise is, ha trøst, være med på besøk til farmor... Nemlig! Og hvis ikke han får det akkurat på en prikk slik han vil så runger et ljomende "neeeeeeeeeeeeeeeeeei! Nei, nei, nei, neeeeeeeei!", etterfulgt av digre krokodilletårer, gjennom nabolaget.

På toppen av denne høylytte kommunikasjonsmetoden sitter en mor med en skrikende baby i armene og en far som forsøker så godt han kan, men mangler mors oversikt og pedagogiske ståsted *viktigper*. Og mens far serverer cola fem minutter før leggetid, vifter mor hysterisk med det røde flagget, får et apoplektisk anfall og rømmer gråtkvalt ned i kjelleren med slamrende dører og skilsmissetrusler.... Og når barnehagen forsiktig påpeker trøtt og grinete barn skylder mor sadistisk på far, og slenger slitent dustete kommentarer når poden leker i senga på 2 timen etter leggetid. Far går inn i sin egen lille "ammetåke", hvor intet annet enn fjernkontrollens funksjoner når gjennom, og bruker tullete kroppsspråk for å vise mor at hun er urimelig - noe som får hormonene til å gå i taket nok en gang og sender mor til korstog mot alle umulige fedre.

Og sånn går no dagan....

Jeg forstår godt at skilsmisseraten ligger på rundt 50%. Og jeg forstår godt at krangler basert på ulikt ståsted når det kommer til oppdragelse er en av hovedgrunnene til at folk skiller seg.... *himle* Og mens jeg hysterisk ligger i senga og gråter fosser av tårer fordi jeg syns mannen oppfører seg patetisk, slår mitt mantra om kommunikasjon ned i meg med ironiens slående kraft. Jeg må motvillig innrømme at noen ganger må man faktisk bare finne tid til å snakke sammen! Om det blir - som i dag - over sovende barnehoder, eller man leier inn barnevakt for en stakket stund, så er man faktisk nødt til å ta seg den tiden. Og - overraskende nok - så er kanskje far enig med mor når alt kommer til alt og mor ikke vifter hysterisk med røde flagg eller ligger i takhøyde med sarkastiske og drepende kommentarer... *rødme*

(Og kanskje bør mor være glad for at nykommeren er en hylende klatt som ikke tillot mor å få med seg, midt i kampens hete, rejunionfest hvor hennes første store kjærlighet befant seg. Kanskje gresset hadde vært grønnere, men nå får vi jo aldri vite det ;o) Og nettopp derfor hadde kanskje de øvre makter en mening med å sende inn sinnataggen akkurat i rett tid?! *flirer*)