Internett - titterens paradis!

Før i tiden - før mobilene, realityseriene og chattens inntreden i de norske hjem - måtte menneskene besøke hverandre, eller i verste fall ringe hverandre fra fasttelefonen, for å få vite siste nytt om venner og familie. "Jeg lurer på hvordan det står til med gamle tante Gunda", sa de gjerne, og bestemte seg for å legge søndagsturen innom tante Gunda for å sjekke ståa. Og selvsagt for en bit av de gode lefsene hennes, samt en kaffetår. Hvis tante Gunda bodde for langt borte - ja, kanskje helt i andre enden av dette langstrakte landet - så løftet de kanskje opp røret på den fine grå telefonen med nummerhjulet, og møtte stemmen hennes i andre enden. Kaffe med noko attåt måtte de kanskje stå for selv, men tante Gunda kunne like fullt komme med siste sladder om slekt og venner, og klage litt over giktbrudne ledd. Tante Gunda ble nok glad for besøk eller telefon!

For ikke lenge siden leste jeg i Stavanger Aftenblad at de eldre føler seg som tapere i samfunnet nå når alt stort sett foregår på nett. Jeg tenker stort sett ikke over det, men jeg både betaler regninger, sjekker været og leser nyheter på nett. Mobilen brukes jeg bare for å sende meldinger, ringe legen (selv om jeg faktisk også kan bestille legetimer på nett....) og ringe nærmeste familie for å høre ståa eller fortelle hva som må handles inn til middag. Jeg - som de fleste andre oppdaterte mennesker i dagens samfunn - lever livet mitt mer eller mindre i sin helhet på nett. Til og med vennene holder jeg kontakt med pr nett. Og varige realsjoner skapes her.

Telefonen for å sjekke ståa hos gamle tante Gunda i andre enden av landet er ikke lenger nødvendig. Jeg finner nemlig min tante Gunda på nett. Hun finnes på Facebook! Hun er aktiv på mail og har egen twitterside jeg kan følge hvis jeg vil. Og jeg vil. Jeg, som halve resten av Norges befolkning, følger slekt og venner på nett.

Nå er det jo ikke all informasjon man får på nett man egentlig trenger å vite. At en tidligere arbeidskollega er forlatt av sin mann, at lillesøsteren til en bekjent har blitt gravid etter en one-night-stand eller at en kollega har spist kake hos moren sin, er vel strengt tatt ikke informasjon jeg føler jeg trenger å ha med meg i hverdagen. Jeg er sikker på at min gamle tante Gunda også gir fullstendig blaffen i om jeg har hull i mine bukser og neller på innsiden av låret. Poenget mitt er at ikke alle verner privatlivet sitt like godt når de tankeløst legger ut både festebilder og flåsete kommentarer på facebook eller tilsvarende nettsamfunn. Eller vender og vrir sitt private følelsesliv slik at alle kan lese det. Kanskje har man mistet litt vel mye bluferdighet?!

Det er ikke mange årene siden man for første gang gjorde furore i det norske samfunn ved å liste seg over i de overeksponerte dimensjoner gjennom media. Det var både store avisoverskrifter og mye kritikk fra eksperter da Big Brother-programmet flimret over skjermene. Det var dagens høydepunkt i lunsjen på mang en arbeidsplass. Og det var ikke mange som med hånden på hjertet kunne si at de ikke hadde sittet pal og studert en gjeng norske ungdom som satt innesperret i en bunkers et sted på østlandet. Det gikk ikke lenge før tv-stasjonene fant ut at menneskets innebygde nysgjerrige natur gav penger å kassen, samt at noen menneskers eksponeringsbehov kombinert med sex og intriger økte seertallene til nye høyder. Programmer hvor deltakerne bretter ut sitt fulle personlige liv er ikke akkurat blitt mindre aktuelle. Selv må jeg ærlig innrømme at Paradise Hotel ikke er et program jeg føler trang til å følge med på. Et sted går grensen også for meg. Jeg ønsker ikke å inviteres inn på soverommet til Gud-og-hvermann og få servert deres løssluppenhet som underholdning etter en lang arbeidsdag. Og likevel undrer vi oss over den stadig økende sexfiksert og utagerende holdning hos de yngste ungdommene....

Jeg undres stadig over hva det egentlig er som gjør oss alle til sånne....vel, litt lugubre tittere som liker å velte oss i andres ulykker, intriger og for den del - gleder. Hva er det som får oss til å sjekke venners status på Facebook hver dag, eller gotte oss over hvem som blir dumpet i realityserier som får gamle tante Gunda til å gjemme seg langt inni altzheimerverdenen sin i ren gremmelse? Er det fordi det gir oss selv en bekreftelse av å være "normale" i forhold? Er det fordi vi får en større mulighet til å forme vår oppfatning av hva som er vanlig/uvanlig? Gir det oss en større empati når vi kan lese at Petra er blitt dumpet for tredje gang på en måned og har store depressive tendenser, enn om vi hadde hørt det fortalt av venninner i en fortrolig samtale? Eller henger det hele sammen med tidklemma? Er facebook, m.m., dagens koneforening - et alternativ som verken trenger barenvakt eller forflytning? Er det et utslag av latskap kombinert med muligheten til å gotte seg uten å avsløre seg som ondsinnet?

På samme måte som det fasinerer meg at barn kan finne på å være gjennomført ondsinnet mot jevnaldrene gjennom mobbing, fasinerer det meg at fullt voksne mennesker kan sitte klistret til tv-skjermer eller pc-skjermer å følge andres liv på kloss hold - og kose seg med det. Jeg føler meg selv ikke verken grafsene nysgjerring eller veldig ondsinnet når jeg leser meg gjennom vennelistens statusoppdateringer på Facebook. Det vil si vanligvis - jeg må innrømme at det gottes på høyt hold når jeg oppdager at mennesker jeg i utgangspunktet har et horn i siden til viser at min oppfatning av dem faktisk stemmer... Og der er jeg kanskje ved sakens kjerne. Kanskje vi egentlig graver oss ned i andres privatliv med en sånn iver fordi det samtidig bekrefter oss selv på en så enkel og grei måte? Når blonde-Randi en gang for alle skriver et utsagn som får de fleste til å riste lett hånende på hodet, så har jeg vel kanskje fått nok en bekreftelse på at jeg selv ikke er helt på jordet som syns blonde-Randi er den blondeste av de blonde...

Det som kanskje er det morsomste med hele titte-hysteriet her på nett er det faktum at det ikke er de yngste som er ivrigst til å fråtse og gotte seg over andres private eskapader. Neida. De yngste har ennå et behov for å treffes face-to-face og ha reell omgang med hverandre (og da var det igjen over til spørsmålet om hvorfor de kan "tippe over" til et oppsiktsvekkende seksualliv uten at foreldrene oppdager det - joda, mor og far er opptatt på Facebook....!). Det er nemlig foreldregenerasjonen - min egen aldersgruppe - som inntar nettsamfunnene og lever sitt hele sosiale liv gjennom tastaturet!! Hvordan skjedde dette? Hvor ble det av hjemmefestene med sovende barn i overetasjen (slike som jeg husker mine egne foreldre hadde!)? Hvor ble det av sladrekonene som hang over hageporten? Og hva med koneforeningene som både foret strikketøyet og tømte sladderpotten?

Kanskje er dette fenomenet et produkt av at vi alle skal være så perfekte hele tiden? Vi skal ikke nyte alkohol med barn i huset. Vi skal ikke plage aktive besteforeldre med barnevaktmas. Vi skal alle realisere oss selv gjennom jobb og hobbyer, samtidig som vi er de mest perfekte foreldre, husmødre/-fedre og familiemedlemmer noen kan tenke. Og alt skal gjøres på et minimum av tid - hvor ingen utenom oss selv lider noen nød. Så, når jobben er gjort, skuldrene er på vei ned fra ørene, barna sover, mannen jobber overtid og tv`n er full av møl som vi ikke nedverdiger oss til å se på - ja, da hengir vi oss til en verden av muligheter på nett! En verden som er full av mulighet til å øve opp sin empati, tømme ordpotten for dagen (et menneske er jo tross alt avhengig av å ytre ett visst antall ord i løpet av en dag - kanskje det holder å tømme dem ut gjennom tastaturet?!), og en mulighet til å sladre, le av andre og kose seg med andres misnøye for en liten stund.

Er vi så en verre generasjon enn den forrige? Nei, det tror jeg faktisk ikke. Jeg tror egentlig kun at det hele handler om at vi tar ting ut på en annen arena. Vi har mindre å gjøre med naboene. Vi sladrer kanskje generelt sett mindre om naboer, bekjente og mennesker vi elsker å hate. Ja, altså IRL. Istedet gjør vi det til gangs på nett! Vi fråtser, gotter og flirer i skjul. Godt skjult hjemme i vårt lune rede. Ingen kan avsløre oss. Det kommer ikke tilbake til oss. Det er ikke vi som har spredd ett rykte. Det har oppstått av seg selv - gjennom en flåsete kommentar på nett eller en status som med stor ståhei har blitt endret i fullt dagslys. Vi gjør ikke noe galt. Vi bare ruller oss ærekjære i andres mangel på bluferdighet. Kan vi klandres for det? Neppe.

For dem som ukritisk legger ut om privatliv og følelsesliv på nett har jeg bare en ting å si: tenk dere om! Det er kanskje ikke alt som skal tåle dagens lys. Tante Gunda har kanskje ikke noen interesse for om du har lyserødt blondeundertøy på deg akkurat i dag. Eller at du har kysset enn annen enn din mann. Kanskje vil det gagne deg selv best om du ikke fortalte verden at du sliter med hemoroider.... Kanskje barna dine syns det er flaut at det ligger festebilder av deg ute for åpent åsyn.... Kanskje de heller ikke vil sette pris på - verken nå, om fem eller ti år - at du legger ut bilder av dem på nett, slik at alle som vil (også pedofile, barnekidnappere og ukjente voksne med null betydning for dem) kan følge dem gjennom de første skrittene ut i verden, via første skoledag til konfirmasjonsdag og eksamensdagen....

Det er ikke det at jeg skal være prippen, altså, men kanskje det ikke er så ille å verne om privatlivet sitt bitte, bittelitt....?

For vi er der ute - vi altslukende, gottende små tittere! ;oD