Kommunikasjon

En venninne av meg skal gifte seg i sommer, og som forlover har jeg mange tanker omkring talen jeg skal holde i anledningen. I "faglige kretser" beskrives forloverens tale som en blanding av "slik kjenner jeg bruden", "slik kjenner jeg brudgommen" og "gode råd videre inn i ekteskapet". Det siste punktet er således mitt grunnlag for litt grubling om dagen. Det eneste gode rådet jeg klarer å komme opp med er nemlig å kommunisere, kommunisere, kommunisere....

Kommunikasjon er i mine øyne roten til det meste her i livet. Skal mennesker kunne gå gjennom noen form for endring er det faktisk helt nødvendig med noen form for kommunikasjon. I enhver relasjon er det lett å sette sin egen sårbarhet foran fornuften i et kritisk øyeblikk, og dermed glemme å se med objektive øyne på egen rolle i relasjonens kræsjlanding.

I mitt yrke lærer man dette relativt kjapt. Det nytter ikke på noen måte å forvente at mennesker man arbeider med (eller omgås privat) skal være mottakelige for endring dersom man ikke både kan se sin egen rolle i relasjonen, samt - ikke minst - kunne kommunisere og sette ord på det man observerer. Jeg begynner å bli en trenet observatør (tror kanskje jeg har denne evnen litt medfødt/medlært også da. Er jo tross alt "the middle child" *ler*), og eier etterhvert evnen til å sette min egen sårbarhet til side og SE ANDRE når det trengs. Mitt største problem i livet er (og har kanskje alltid vært) at jeg i stor grad forventer at andre mennesker har de samme egenskaper som meg, og kan gjøre de samme tingene som meg. Det er vel kanskje også den største grunnen til at jeg blir skuffet av mennesker jeg liker.

Kommunikasjon er intet unntak. Jeg blir skuffet og oppgitt over folk som trekker slutninger om meg, eller om andre ting/situasjoner, uten å gi seg tid til å spørre og virkelig klargjør hva det egentlig dreier seg om. Hvor enkelt er det ikke å stille et simpelt spørsmål før man setter sin egen sårbarhet i front, albuer seg frem og trekker feilaktige slutninger....?

Her i bloggen kommuniserer jeg stort sett tanker jeg har gått med i lenger tid, og som endelig får sitt utspring gjennom ord. Mye av det jeg skriver er generelle betraktninger som gjerne tar utgangspunkt i personer jeg har i min nærhet eller som mennesker jeg kjenner har en opplevelse av. Det hender svært sjelden at jeg generaliserer i den grad at jeg omtaler grupper av mennesker som jeg har liten innsikt i. Ta for eksempel det forrige innlegget mitt. Det tar utgangspunkt i det faktum at jeg for tiden opplever at mange i min umiddelbare nærhet er svært søkende når det kommer til yrkesfremtid. Jeg opplever at flere mennesker jeg bryr meg om ikke trives i jobben sin og drømmer om andre muligheter. Noen av dem søker aktivt nye "jaktmarker", atter andre "råtner bort" i en jobb de hater mens de stadig forteller at dette ikke er hva de ønsker. Og jeg betrakter dem. Lytter, og ønsker de ville ta tak i livet sitt. Innlegget handler om disse menneskene, samt "gamle spøkelser" fra fortida som merverdig nok har dukket opp hos meg på Facebook. De gav tankene mine grunn til å undre litt.

Det er igrunnen sjeldent jeg sier ting jeg ikke har tenkt over - selv om det selvsagt hender *flire*. Jeg er svært opptatt av å kommunisere korrekt (og nå mener jeg ikke korrekt språklig) og få satt konkrete ord på ting som opptar meg og tankene mine. Jeg tillater egentlig i liten grad - iallefall når jeg ikke er i "trygge omgivelser" - at følelsene mine styrer over fornuften når jeg skal sette ord på ting. Det handler om en forståelse av at følelser forkludrer mer enn de hjelper innimellom. *snakker av erfaring* Jeg skriver på et vis objektivt om mine egne opplevelser og følelser, hvis det er forståelig. Tingene som står her er meg av den grunn både nære, personlige og ekte. For meg er det å blottlegge meg selv fra roten og ut så godt det lar seg gjøre, uten å virke fordømmende og korttenkt. Det er av den grunn både sårende og leit å oppdage at andre trekker slutninger ut fra min oppriktighet uten å ta seg tid til å skape en forståelse gjennom kommunikasjonens kunst....

Jeg leste nettopp gjennom en tråd, på et av mange forum, som handlet om mobbing. En anonym (selvsagt...) brukte tiden på å sette sin egen sårbarhet foran fornuften, og angrep andre diskuterende med negative og kritiske innlegg. H*n trakk slutninger uten å egentlig ha nok bakgrunnskunnskap til å uttale seg om andres utgangspunkt for innleggene (and what`s new?!? Er det ikke egentlig det disse irriterende anonyme egentlig gjør stadig vekk? *viser en liten smule fordømmelse*). Hvordan kan denne personen egentlig rettferdiggjøre at h*n subjektivt angriper mennesker som gir seg tid til å svare personlig på ting som i utgangspunktet kan vekke sårbarhet? Er det et kall å gjøre seg til doms over andre? Er det i utgangspunktet bedre og mer rettferdiggjort enn å være synlig slem, diskriminerende eller dømmende? For meg er det ikke det. Det er verre. Å snike seg rundt i kulissene uten å tørre å stå frem og være synlig med meningene sine er langt verre, synes jeg...

Og slik er det vel også i et ekteskap. Jeg kan ofte ta meg i å mistro min kjære for å mene eller gjøre noe som jeg ikke kan støtte ham i. Jeg hisser meg opp bak ryggen hans, irriterer meg i det stille - helt til det smeller! Og når jeg gråtende angriper med min slående sarkasme, viser hele han at han ikke aner hva jeg snakker om. Min manglende kommunikasjon har gjort at jeg trekker feilaktige slutninger, legger ord i munnen på eller mistenker ham for de verste scenarier.... Og kommunikasjon er det eneste som kan endre relasjonen der den står og vipper på min hysteriske, oppfunnede fjellskrent. En god, real og opprenskende samtale gjør ting så uendelig mye klarere! Somregel er jo slike slutninger fullstendig latterlige misforståelser som har fått lov til å vokse seg ut av porposjon på grunn av manglende kommunikasjon. Og, i min leting etter en forklaring på det jeg tror, setter jeg sårbarheten foran fornuften, snuser opp alt som jeg tror støtter min oppfattelse av min kjære/saken det gjelder, og legger byrde til min egen bør og - ikke minst - til relasjonen mellom oss. Hadde jeg ikke også vært i besittelse av evnen til helhjertet å innrømme feil og be om unnskyldning, så hadde gjerne dette ekteskapet vært dømt nedenom og hjem i utgangspunktet.... *memo til selv - evnen til å be om unnskyldning bør også nevnes for en stk venninne i sommer*

Kommunikasjon er som sagt roten til det meste, både på godt og vondt. Å tie inne med ting, la sårbarhet styre ordene eller la være å spørre når en får en antakelse om noe har iallefall sjeldent ført med seg noe godt for min del......