Gudommelig kjærlighet

Som så mange andre på denne tiden av året var jeg så heldig å tilbringe en av maimånedens søndager i konfirmasjon forleden helg. Det var av den kristne typen denne gangen, og jeg så som vanlig frem til en usannsynlig kjedelig kirkelig seanse hvor tankene var bortreist og legemeet nesten smerterfullt, snorkende tilstede.

Bare for å sørge for at ingen mistar meg for å være imot kristendom og kristne mennesker i sin generalitet så må jeg få påpeke at det ikke er det det handler om. Jeg kan bare enkelt og greit ikke forstå hvorfor i all verden man må gjøre gudstjenester så 1) usedvanlig kjedelige 2) vanvittig langtekkelige og ikke minst 3) utrolig lite barnevennlige.... *gjeeeesp* Den verste sort er i mine øyne barnedåper og utdeling av 4-årsbok. Jeg har blant annet opplevd å være med på det sistnevnte hvor de hadde klart å legge det til en høymesse som varte ikke lenger enn halvannen til to timer! Hvor enkelt er det å holde 30 fireåringer stille og veloppdratte i en altfor lang gudstjeneste som får selv de mest tålmodige av oss til å gispe høylytt etter luft midtveis i prekenen?!? Og hvorfor kan man ikke legge selve dåpshandlingen til en egen, litt kortere versjon av en gudstjeneste? Kirka er jo full av søsken og små slektninger til babyen - kunne man ikke gjort det hele til en barnevennlig og mer intim forestilling hvor ikke ørten babyer hyler og halve kirkens mindreårige befolkning klatrer oppover bjelkene eller biter i gulvteppe i ren frustrert kjedsommelighet....? *Hjertesukk* Og hvorfor i alle dager må man nødvendigvis gjøre prekenene så inni hampen gørrkjedelige da? Kristendommen er jo faktisk full av fasinerende og spennende historier og nyttige leveregler - er det virkelig så umulig å gjøre spredningen av det gode budskapet så tørt at man hører det knaker i kirkebenker av utallige ufokuserte tilhørere? *river seg frustrert og oppgitt i håret og vurderer å ta opp teologi for å tilføre det litt pedagogikk*

Iallfall....tilbake til konfirmasjonsdagen... Jeg ble nemlig mer enn gledelig overrasket! Jeg hadde hørt rykter om at bygdas prest var godt likt og at man gråt sine bitre tårer nå som han skal forlate stillingen til fordel for andre oppgaver. Men aldri hadde jeg egentlig trodd at jeg skulle oppleve en prest som faktisk engasjerte meg og fikk halvannen time til å fly! For første gang i mitt liv (inkludert mitt eget bryllup samt Didibertens dåp, som heller ikke var de verste kirkebesøkene jeg har opplevd...) følte jeg at kirken hadde et budskap som selv jeg - en innbarka spiritualist og "nestenutmeldtavstatskirken" - kunne identifisere meg med og føle enighet med! Halleluja! Hadde jeg møtt presten på vei ut tror jeg at jeg hadde gitt ham en oppriktig klem og takket for at han snakker direkte til menneskene på en måte som gjør Gud forståelig og overkommelig. Ingen opphøying til noe uoppnåelig, ingen fordømming - bare et enkelt budskap om troverdig kjærlighet.

Selvsagt inneholdt gudstjenesten de sedvanlige gudsordene, konfirmasjonsritualene og kjedsommelig gammelnorske salmene. Men "fasterstemmene" (dere vet - de der urgamle, ihuga kirkegjengerne som kan salmene bare ut fra nummeret og synger med sin mest skjærende falsettstemme mens de fromt lukker øynene og føler seg nærmere Gud enn alle andre slampene tilstede *knegg*) og lovprisingen av "de rettroende" var fullstendig fraværende gjennom det hele. I stedet talte presten med utgangspunkt i Robin Williams sang (som jeg selvsagt ikke aner hva heter) hvor han synger at "I just wanna feel real love..." Presten trakk paraleller til vanlige menneskers liv, trangen til å fylle opp "tomrommet" vi alle føler innimellom, og hvordan vi forsøker å fylle det med dop, sex, shopping, mat osv. , mens det i hans øyne i realiteten kun er Gud som kan fylle det med sin kjærlighet.

Og jeg forstår merkelig nok hva han snakker om! Dette tomrommet har fasinert meg i mange år. Og jeg har utallige eksempler på venner som har forsøkt å fylle det med å sosialisere seg ihjel, ved kjøpe seg lykkelige ved å fylle livet med materielle ting, ved søke etter "den perfekte partner" som plutselig skal rette opp hele livene deres og fylle dem med lykke, eller ved å få barn for å bli lykkelige. Mange av dem har fått seg en oppvekker når lykken mystisk har uteblitt eller forsvunnet når forelskelsens/rusens/ammetåkas første bløme har blåst bort med hverdagens sønnavind. Tilbake er tomrommet - like ørkenøde og skrikende ensomt som før.

Jeg har også vært så "heldig" å se tomrommet hos barn. Barn som skulle vært lykkelig uvitende om livets harde virkelighet, men som klamrer seg fast til mennesker de møter i håp om at noen skal fylle tomrommet før det sluker dem. Barn som febrilsk famler etter noen som kan holde dem fast før tomrommets vakum har sugd dem inn og latt ensomheten skrikende virvle dem bort fra alt som er trygt og godt og lykkelig. De stakkars barna. De små, huløyde barna som jeg ikke klarer å legge fra meg når jeg selv vender hjem til min trygge base - de som jeg bærer med meg natt og dag, og i årevis etter møtet, og som jeg fortvilet forsøker å øse mindre tomme med det jeg har å gi....

Jeg husker at en av mine forelesere snakket om dette tomrommet da hun omtalte barn utsatt for omsorgssvikt. "Alle har et kjærlighetsbeger", sa hun, "og vi ønsker alle at dette begeret skal være fullt. For noen vil det aldri bli riktig fullt, og de menneskene vil alltid forsøke å fylle det ved å stjele kjærlighet av andre. De oppleves som klengete, masete og uoppdragne der de stadig svelger deg med hud og hår for et blikk, et smil eller et øyeblikks oppmerksomhet. De prøver egentlig bare å bli elsket." Sterk kost. Og så inderlig forståelig. Og sårbart. Jeg tenker ofte på den kloke foreleseren når jeg på min vei treffer voksne mennesker som nesten spiser meg levende med sin evne til å stjele energi av andre for å overleve. Hvor på veien mistet de det selvsagte påfyllet av kjærlgihetsbegeret sitt?

Presten klarte iallefall å berøre meg med sine forståelige ord den dagen. Selv om jeg ikke er enig i at den kristne guden nødvendigvis er løsningen på tomrommets tæring på mennesket, så er jeg enig i at løsningen er kjærlighet. For meg er Gud ren kjærlighet - en kraft så stor og uendelig at vi ikke i vår villeste fantasi kan forestille oss denne godheten. Og jeg er enig i at denne kjærligheten kan fylle våre tomrom. Men vi kan fylle hverandre ved å gi av oss selv. Ved å elske vår neste. Elske vår partner. Elske våre barn, venner, familie, gi et smil til en ukjent, gi høflighet og godhet til fremmede.... Ja, dere forstår nok hva jeg mener. Og jeg tror dere også vet at ved å gi av sin egen kjærlighet til andre, så fylles på underlig vis også vårt eget kjærlighetsbeger gradvis opp og lar tomrommet bli mindre og mindre.

For første gang, i møte med kristendommen, gikk jeg hjem med en følelse av virkelig å ha møtt Gud. Nesten som en nykristen (men dog en vindrikkende, bannende og syndende sådan) gikk jeg positivt tankefull hjem fra en gudstjeneste. Det er godt å se at kirken ikke lenger er så fordomsfull og hovmodig som jeg har oppfattet den som - iallefall ikke alle steder. Det er godt å vite at det finnes fornuftige, og ikke minst dyktige (mannen brukte jo både humor og powerpoint for å illustrere sine poenger! *dåne*), mennesker til å spre budskapet om kjærligheten. Og det er synd at bygda her - med sin fordomsfulle, sladrende og baksnakkende befolkning - mister en prest som har evnen til å berøre de alminnelige. De er heldige de som får gleden av hans brennende engasjement og takknemlige dyktighet i fremtiden.

Og jeg.....vel, jeg tror ikke søndagen blir brukt til å slite kirkebenker med det første. De årlige dåpshandlinger, konfirmasjoner, bryllup, kirkebokutdelinger og "noenjegkjennersyngerikirkenidag" holder i massevis for min del! Ellers liker jeg best å finne det gudommelige ute i naturen. Eller i et barnesmil. I latter, eller i deilige våte kyss *ler*