Livsoppgaver

I disse "facebook" tider er det mange ting som sviver litt i hodet mitt. En av dem er hvor ulikt livet farer med oss, selv om vi starter omtrent på samme sted. Barndomsvenner, studiekamerater, folk som har vokst opp omtrent i samme kår som meg og har liknende bakgrunn - hvor ulikt vi i dag har det, egentlig.

Da jeg var barn hadde jeg egentlig både liten interesse av og ingen som helst peiling på hva jeg skulle bli da jeg ble stor. Fremdeles har jeg bare en viss anelse, samtidig som jeg jo i stor grad ser verdien av å være der jeg er og gjør det jeg gjør. Og mennesker jeg kjente eller kjenner - det er spennende å se hva de har blitt til. Hva de har valgt som sin livsoppgave. Hvis de da har valgt den og ikke blitt "utpekt" til den....

Det er også spennende å se hvilke mennesker jeg selv tiltrekker meg eller tiltrekkes av nå når jeg på et vis er mer bevisst min egen livsoppgave. Da jeg var yngre var jeg en utrolig "sosialklient-magnet" *ler* Det gikk sjeldent en kveld på byen uten at jeg ble sittende og trøste en som hadde blitt dumpet, noen som hadde mistet jobben, noen som fant for mye trøst i rusen, noen som søkte en mening med livet osv... Jeg har også opplevd å bli stoppet på gata en grytidlig morning av et menneske som ønsket å ta sitt eget liv og som ønsket bistand til å ikke gjøre det.... Så hva gjør man? Joda, setter sine egne planer til side i noen minutter og tar seg tid til å prate med vedkommende. Jeg angrer på at jeg ikke lot planer være planer, egentlig. Og jeg lurer på hvordan den fremmede taklet livet sitt videre.

Poenget mitt er vel at jeg fikk ganske mange klare hint om hva som var min styrke før jeg endte opp i det yrket jeg har nå. Og som jeg har mange utviklingsmuligheter i. Og nå som jeg virkelig bruker livet mitt på å rettlede andre, så har min "sosialklient-magnet" nesten sluttet å virke. Istedet har jeg fått en tiltrekningskraft på mennesker som flyter gjennom livet uten å stille spørsmål, og lik Sokrates som ikke kunne unnlate å stille reflekterende spørsmål kjenner jeg at jeg har lyst til å røske tak i dem med spørsmål og veiledning som kan sette ting litt mer på plass for dem.... Er disse menneskene her for å gi meg et spark videre i riktig retning tro? Og har andre mennesker slike "hjelpende møter" som sender dem tankefullt videre?

Hva får oss til å velge den retningen i livet vi velger å ta, egentlig? "Erfaring", fnyser du kanskje realistisk. Men hvem sørger for å gi oss den erfaringen vi trenger for å ta de rette veivalgene da? Hva er meningen med å treffe et mennesker som gir oss en pekepinn nøyaktig i det sekundet vi oppdager at vi også står i et veikryss? Er det bare tilfeldig? Ingen plan bak livene våre overhode? *gruble*

Det er iallefall morsomt å se hva som blir av mennesker vi treffer på veien. Mennesker jeg alltid har tenkt at kom til å jobbe med mennesker jobber kanskje som politi, sykepleier eller lærer. Mennesker som brant for bygningsmessige og tekniske fakta på videregående brenner videre som bygningsingeniører. Og noen mistrives som menneskeelskende kontorrotter, arbeidsledige filosofer eller råtnende bak kassen på Rema med en drøm om et mer givende liv. Ventende på et tegn. En mulighet. En pekepinn på hvor livene deres bør gå videre.

Livet er en rar dings, igrunnen. Og jeg venter litt spent på hva som befinner seg bak neste sving. Her jeg sitter på min lille fjelltopp og skuer utover har jeg det egentlig svært så hyggelig, og føler meg ganske så tilfreds og en smule lykkelig. For nå. Nye fjelltopper er å skue i det fjerne, og man skal ikke se bort fra at det kommer et tegn på at de skal forseres - når tida er riktig ;)

En oppfordring følger: finn deres fjelltopper og ikke gi dere før de er nådd! For jeg tror, helt oppriktig, at det finnes en plan for oss. Og den kommer frem gjennom små tegn som gir mening etterhvert. Man må bare være en smule oppmerksom ;oD