Slått til marken av verdens faenskap!

Av og til skjer det ting omkring meg i verden som gjør det vanskelig å tro at det virkelig er en god kraft som styrer det hele, og at det liksom skal være en mening midt oppi alt som skjer. Det er ekstra vanskelig å opprettholde troen på det gode når verdens faenskap går ut over noen av mine nærmeste mennesker, eller når det rammer barn. For tiden er det faktisk en av hver av disse som opptar tankene mine med smerte og sinne.

Senest i går var jeg på nett med en av dem som er rammet av det som i mine øyner er en fullstendig urettferdig hendelse. Dette mennesket er et av de varmeste, beste menneskene jeg vet om, og jeg unner henne så inderlig å få oppleve å få sine drømmer oppfylt. Men universet ser ut til å ha en annen plan. Og jeg har skikkelig problemer med å godta at ting ikke skal falle på plass en gang. "Om det er meningen, så skjer det vel en gang at drømmen blir oppfylt", sier hun så tappert gjennom tårer. Og jeg kan ikke annet enn å gråte med og bønnfalle alle gode krefter om at de skal snu vindene og føre godt med seg til dette mennesket. Hadde det hjulpet å gå til verdens ende, så hadde jeg gjort det for dem. Men dessverre har jeg liten tro på at jeg kan gjøre noe for å endre skjebnen. Og for at jeg skal kunne opprettholde min egne sterke tro på at det finnes godt i verden, så må jeg tro at endring vil skje - at det er nettopp for å styrke oss i tro og lære oss at håp og ønsker nytter at dette tar lenger tid enn noen av oss ønsker....

I dag har jeg også grått mine modige tårer over et barn og dets familie som på så grusomt vis har blitt truffet av skjebnens lynende og treffsikre piler. Et lite barn er dødsens sykt. Et barn som bare er bittelitt eldre enn min egen lille gutt. Et barn og en familie som jeg så inderlig kan relatere meg til, og se for meg den smerten de nå bærer utenpå seg selv. Livet er så skjørt, så skjørt. Og det er så ekstra skjørt og vondt når den som sitter på toppen av livet og kikker utover døden er et bitte lite barn *gråter* Det er så vanskelig å finne en mening i at små barn skal bli utsatt for det som er vondt og vanskelig. Eller for det som er foret av ondskap, for den del.... Små barn skal slippe å ha vondt. De burde få lov til å fylles med kjærlighet og lykke og bare ha det godt og trygt. Ingen kan vel mene at det finnes en mening i at barn blir syke og må kjempe mot døden?! Den eneste reelle meningen jeg kan finne er at vi opplever slike ting for å bli minnet på hvor heldige vi er som selv slipper unna dødens gilijotin... For å lære oss takknemlighet. Men det må da finnes en annen måte å lære oss dette som ikke utsetter disse små uskyldsrene for grusomheter?!??

Av og til gjør verden meg så trist, så trist! Og mens tårene renner og jeg ikke forstår hvorfor verden må være så vanskelig og vond, så kjenner jeg et vansinnig sinne vokse i meg. Et sint og oppgitt "hvorfor" vokser seg utover meg og gir meg en styrke jeg knapt kan tøyle. Kanskje er det denne kraften vi er ment å oppdage? Kanskje er det denne kraften i det øyeblikk vi står øye til øye med livets realitet som er meningen bak skjebnens urettferdighet? Jeg har ingen anelse. Det eneste jeg for øyeblikket er fullstendig og årvåkent oppmerksom på er at jeg ikke har tenkt å la skjebnen hugge ned disse menneskene uten kamp!! Mens jeg knytter hendene sint og truende mot et "noe" der ute, skyver jeg kraften av mitt sinne inn i hjertet og lar det kjempe en innbitt kamp mot vondskapen ved å sende min dypeste medfølelse, kjærlighet og styrke til disse menneskene.

Måtte de aldri, aldri bli offer for det som ser ut til å være deres skjebne!!!