Klager fra en gravid surpomp!

Det er noe med å være gravid som bare enkelt og greit ikke alltid er greit - jeg mener: stort sett er det kjempekoselig å gå sånn og ruge på et annet liv, men det finnes også negative sider som mange bare føyser av og påpeker at "man er jo iallefall gravid!" og "det er da ingen sykdom å gå gravid". Og neida, det er det stort sett ikke. Men hør nå...

Når man opplever det som om det er noen som sparker en med vernesko i skrittet for hvert skritt man beveger seg - da er det faktisk ikke noe som kan trøstes med at "du er bare gravid, det går over". Det hjelper null og niks når man har 6mnd igjen med smerter.

Når man, om man er så fæl og for et øyeblikk glemme å bevege seg med museskritt, får intense støt som går fra ankel og rett opp i hofte slik at man siger sammen, om man ikke er så heldig å ha noen å holde seg i - da er det ikke lett å tenke at man skal være lykkelig og glad fordi man tross alt er gravid. Når magen mangler i tillegg og man for andre bare virker sutrete og gretten, så....

At halebienet føles brukket på opptil flere steder og sender strålinger både nedover og utover er heller ikke akkurat behagelig. Å sitte gjør vondt. Å gå er uutholdelig av andre (overnevnte) grunner og å ligge er ikke heller godt. Foreløpig går det ann å ligge på ryggen uten å bli angrepet av svimmelhet og uvelhet pga trykk mot vena cava... Når magen blir større blir også dette et problem... Åååå, hvor jeg gleder meg...

At rumpeballene kjennes ut som om de har fått seg en grundig smell eller fem er også en sannhet. Kjennes igrunnen ut som om noen har trampet rundt der og hatt fest i natt.... *mistenker intens klåing fra mannens side av senga*

Dette er selvsagt bare de fysiske plagene ved den o`så velkomne bekkenløsningen som gjør at selv en ihuga arbeidsnarkoman føler trang til å kaste inn håndkleet... Det skal egentlig mye til før jeg ber om sykemelding, men nå gjør jeg det om dette ikke blir litt bedre...*knurr* Andre plager som følger med er selvsagt at jeg ikke kan bevege meg så fort som jeg er vant med - jeg har laaaange korridorer på jobb som jeg må gjennom flere ganger i timen. Å gå dem med museskritt og i lusetempo er frustrerende!! Jeg føler jeg ikke får utrettet noenting så lenge alt går i sakte kino... At jeg ikke heller kan løfte på småen (noe som egentlig viser seg å være nesten umulig så lenge jeg henter og leverer i bhg hver dag - det er rimelig umulig å be en halvannet år gammel gutt klatre ut og inn av barnesetet helt selv, f.eks.), og heller ikke kan forklare ham hvorfor, er slitsomt. Og når jeg gir etter og løfter....vel, da får jeg "belønning" i form av intense smerter etterpå... *frustrert*

Og nå har jeg bare snakket om bekkenløsningen.... Man har da på toppen av denne frustrasjonen hormoner som leker med sinnet mitt. Hormoner som får min manns blotte nærvær til å være irriterende, hvorpå jeg freser irrasjonelt for alt han gjør og ønsker ham dit pepperen gror.... Hormoner som får meg til å gråte over idiotiske ting som at han sier ting i feil tonefall *rødme* eller at noen på tv er glade, leie seg eller opplever noe trist. Hormoner som forstyrrer søvnen, øker trøtthet og gjør pupper så ømme at man ikke takler at små barnehender dulter borti...

Joda - å gå gravid er en eneste stor, rosa lykkeboble! Man er euforisk i 9,5 mnd og går rett videre inn i en ekstrem forelskelse i dette vesenet som fikk en til å revne fra ende til annen og gråte hysterisk i 2,5 mnd fordi melka ikke renner, noen sier feil ting, eller man rett og slett bare er sykt sliten.... *rister av hysterisk latter*

Enkelte dager misunner jeg litt dem som går for "ferdig pakke" ;o) (Men vanligvis er jeg oppegående nok til å også innse de vanskelige prosessene som foreligger før en slik "ferdig pakke" også... Og kanskje det er derfor vi "heldige" må slite med de vondter og klinkokkos-tankene vi tross alt må?! Noen dusteting må vi også tåle, på et vis.) I dag er såvisst en sånn dag. Jeg skulle gladelig byttet mitt dysfunksjonelle bekken og forestående duste-barseltid med vasne eggledere eller skranglete livmor.... I dag, vel og merke.

Jaja. Man må vel alltid finne noe å klage på, har jeg hørt. Iallefall når man er i hormonelt og grettent humør som undertegnede er i dag. Alt er feil! Alt skyldes en patetisk verden som forsøker å få meg til å bukke under *hytter med nevene*
Vi skal, dog, heldigvis ha kjøttkaker til middag iallefall (takket være mitt litt hormonelle utbrudd i butikken i går da mannen snakket om pizza på en søndag....*grumf*), så noe er jo positivt på en ellers solksinnsrik og dustete dag.

Og på mandags morgen skal jeg ringe fotdama og be om en mirakelbehandling for dustebekken!! OG endamerdustete-hormoner!