Julekalenderen, del 1 - 1 desember!

Det var en varm høstdag. Sola skinte på glisne blader som fremdeles klamret seg fast til nakne, sårbare greiner. De varme strålene traff pistrete gresstrå som stod stive som soldater, oppstrammet av nattefrosten. Til og med iskalde sjeler tok dristig sjansen på å løsne på skjerf og kaste vottene. Ikke den minste lille vinterkalde bris traff bare nakker.

Et par skitne, loslitte vinterstøvler fikk vassent, brunt løv til å raslke bittert og knasende der de lekent ruslet nedover fortauet. "Tusenogèn, tusenogto - hopp, hopp! Tusenogèn, tusenogto, tusenogtre - hopp..." Det lille mennesket i den mørkeblå dynejakken og den strikka lua i muntre farger tok sats og hoppet så sekken dinglet på ryggen hver gang han ble passert av en bil. Et ungt par betraktet ham smilende mens hun strøk seg kjærlig over magen. Mannen i den lokale grønnsaksbutikken løftet hånda til hilsen fra andre siden av gata da gutten passerte. Gutten smilte så hjertelig tilbake at han glemte et hopp og nesten spratt inn i en forbipasserende mann da han febrilsk forsøkte å ta det inn igjen.

I lommen på den mørkeblå dynejakken hoppet en enslig nøkkel festet i en grønn skolisse. Den danset sin ensomme dans mellom to gjenglemte og klissete halspastiller. Nøkkelen passet til en høy, gammel tredør, bortgjemt i en bakgård som lå skjult fra byens mas bak en snirklete smijernsport. En kunne høre guttens støvler klaske i brosteinen der han skyndtet seg over bakgårdens øde og ble gjenforent med tryggheten i tredørens knirking. Lette steg opp kalde trappetrinn, nok en dør hvor nøkkelen passet, og der var han inne!



Del 2 - andre desember

Tomt. Følelsen av tom, mørk og stille leilighet slo mot gutten der han stod med sekken mot døra og lyttet inn i det kjente, kjære. Han kunne føle gleden fra i morres, munterheten over en bolle cornflakes med melk og jordbærsyltetøy. Nå var det stille og tomt. Det eneste som gav gjennlyd i ørene hans var det taktfaste suset av hans egen pust etter løpeturen opp trappene. Han tok av støvlene og satte dem pent på plass under knaggrekken hvor jakken hans fant sin hvile.

Lyset som med ett flommet over i den mørke gangen gjorde verden litt lysere, og han trådde med lette skritt over terskelen til ei lita stue hvor de bleke solstrålene lekte gjemsel mellom gardinene. På det lyse kjøkkenet med de småblomstrede gardinene stod en lapp lent mot et glass ved en tom tallerken på bordet: "Hei, Thomas! Varm maten i gryta. Jeg er hjemme før du sovner. Mamma", stod det med flotte, runde bokstaver og en tegnet sol på slutten.