Mer om arv, tuter og trakter

For å fortsette litt på temaet arv, så må jeg jo bare trekke frem og studere litt sannsynligheten for at Didimannen og jeg skal produsere flotte eksemplarer av den kvinnelige art. I lang tid har jeg pest mannen litt på at vi må finne et jentenavn som er brukendes. Jeg har hatt mange fine, sære og morsomme forslag (Florence Tamara falt visst ikke helt i smak. Ikke Rosina Mandarina heller, visst...), men mannen har insistert - på samme måte som han også har insistert på at magarusket er ei jente (han tok jo alle forhåndsregler på alvor og trodde dermed at det hele var satt...) - på at han skulle finne jentenavnet denne gangen siden jeg vant navnekonkurransen sist.... *oppgitt* Å vinne betyr i denne sammenhengen at jeg hadde det navnet på topp-fem-lista vår som gikk av med seieren... Han glemmer dermed at tre av navnene på den lista var hans forslag.

Iallefall. Min kjære insisterte plutselig på at om det nå var en jente så skulle hun kalles opp etter svigermor. Greit nok det, om ikke svigermor hadde hatt et nuuudeliiiig navn på B - en bokstav som dekker hele en kvart side i navneboka da det er den frykteligste bokstaven å finne navn på *grumf* Forstå meg rett: det finnes nok mange ok navn på B, men for meg er det et sammensurium av "gammeltantenavn", 70-tallsnavn eller "europeiske prinsessenavn"!! Jeg vil nok aldri komme til å kalle min datter Beatrix Rullegardenia Tatjiana, om du skjønner...

Vel, vel... For en ukes tid siden kom vi i havn med et fint (*sjokk*) jentenavn på B. Og jeg var faktisk i ren ekstase! For meg betyr navnet at man i samme øyeblikk får noe å kalle magarusket (type Jens-Betty da man jo ikke vet om det er en gutt eller jente...), og for meg gjør det det hele plutselig litt mer ekte. Jeg gikk for meg selv og mumlet det nyfunnede jentenavnet om og om igjen, og forestilte meg hvordan det hele ble om det virkelig var en jente der. Jeg til og med tillot meg å titte litt på nusselige kjoler i ministørrelser *drømme, drømme*

Når det kommer til arvelighet, så er det et faktum at det jo er mannens bidrag som bestemmer kjønn. I min familie har alle mine søstre født flertall av gutter mens min bror har fått jentene ;o) I min manns familie har man farens 5 brødre og min svigermors to sønner. Svoger har klart å produsere litt av hvert, og vi har altså èn gutt. Skal man regne sannsynlighet ut fra dette, så har nok min svigerfar rett når han snakker om sin slekts gutte-gener *ler* (Det skal dog sies at hans brødre har et overtall av jenter, så man skal vel aldri si aldri).

På fredag troppet vi da altså opp hos gynekologmannen (som er en helt utrolig mann! Makan til oppfølging! Jeg tror nesten jeg elsker den mannen bittelitt *fnis*), mannen fullt overbevist om at vi skulle få en titt på lille B. Da gynekologen spurte om vi ville vite kjønn, svarte Didimannen umiddelbart JA!, som om det var snakk om å gifte seg på nytt *knis* Jeg - svak som jeg er - gav etter og lot mennene råde rommet. (Har altså ikke det minste å gjøre med min nysgjerrige natur, jeg hadde glatt klart å gå ut derfra uten å vite det *lang nese*).

Sjelden har jeg sett mannen mer flat i fjeset som da gynekologen pekte ut et bittelite mannlig kjønnsorgan. Jeg ble et øyeblikk mer fasinert av mannens forvirrede "tuller du?!" enn av skjermen, og en skikkelig fnisete følelse kom over meg da jeg triumferende sa; "Ha! Det var det jeg sa!" Sannheten er nemlig at guttenavnet var klart allerede før 12 uke og at jeg - som sist - aldri helhjertet klarte å finne et jentenavn (før mannens forslag da). Innerst inne visste jeg nok av dette dreide seg om nok en tass.... ;o) Og mannen har bittert fått bite i seg sin påståelighet når han måtte innrømme sin feilgjetting for sin svigerinne, som dermed vant en god del gratis arbeidstimer fra min beskjemmede mann....

Denne lille - for mannen overraskende - hendelsen var nok til at han kom med følgende kommentar i bilen etterpå; "jaja, vi får satse alt på en jente på tredje forsøk da" ;oD
Tro om ikke mannen har lyst på en liten prinsesse innerst inne, ja *gliser*