En nytteløs kamp mot skjebnen?

Toppen på urettferdighet fra helsenorge, karma, alle verdens guder og annet rusk og rask er historien jeg nå skal berette...

Det hele begynte for rundt elleve år siden da det ble født et jentebarn på østlandet et sted. Hun var et sjeldent blidt barn, sosial og utadvendt. Hun hadde mange mennesker som var glad i henne og gav henne mye tilbake slik at hun ble en trygg liten sjel. Årene gikk og jenta vokste og ble eldre. Hun sluttet å bruke smokk, lærte seg å gå og sluttet med bleier. Og det gikk fint. Lenge. Så begynte hun plutselig å tisse på seg. "Jaja", tenkte mammaen, "det er jo vanlig å ha små uhell etter bleieslutt". Men årene gikk, og jenta sluttet ikke å tisse på seg - ikke engang på dagene. Mammaen ante ugler i mosen og begynte med alle kjente råd for sengevæting: belønningssystemer, hyppige påminnelser om dobesøk, faste dotider, ikke drikke på kvelden osv... Likevel fortsatte tissingen. Mammaen begynte å bli urolig. Jenta hadde jo vært tørr, og nå virket det som om det var blitt umulig for henne å holde igjen. Hun tok barnet til legen. Jenta var nå blitt 4 år.

I nærmere 7 år etterpå forsøkte mammaen å finne ut hvorfor lille godjenta ikke klarte å slutte å tisse på seg. Hun forsøkte ALT - ja, til og med flere ganger. Legenes "vi behandler ikke dette før de er minst 7/10/12 år" ringte i morens ører. Ingen av tiltakene nyttet, og den før så blide og gode jenta ble innesluttet og stille. Hun ble skolens mobbeoffer og lærte seg å bli usynlig. Hun var flau og lei fordi hun stadig tisset på seg, både på natt og dag. Mammaen var fortvilet. Hun gikk over på alternative behandlinger i håp om at en eller annen skulle treffe blink. Men med unntak av at hun ble noen kroner fattigere skjedde ingen forandring. Jenta hadde i tillegg til tisseproblemet begynt å bli svær i størrelse. Man mistenkte "trøstespising" og mammaen hadde i tillegg til det våte problemet fått beskjed om å passe jentas kosthold.

Da jenta var blitt 10-11 år møtte mammaen endelig et menneske som tok henne på alvor. Hun var nå blitt stemplet som "hysterisk mamma" og hadde egentlig gitt opp helsevesenet. Likevel gjorde hun "et siste forsøk" med en legevikar - og endelig, endelig!, ble hun hørt. "Hva sier blodprøvene?", spurte legen. "Eh...?", så mammaen, for ingen hadde giddet å ta blodprøver av jenta noen gang. "Hva?!?", utbrøt legen - for det var jo det aller første man gjorde når man møtte barn med jentas problem.

Blodprøven viste at jenta hadde lav forbrenning og at hun led av en arvelig sykdom som gjør at skjoldbruskkjertelen ikke virker som den skal. Hun ble sendt til eksperter på det lokale sykehuset som sjekket henne i alle bauger og kanter med tanke på både det ene og andre problemet. "Det var godt hun kom nå", så den ene legen,"for om et halvt år hadde det vært for sent å stoppe utviklingen i feil retning...."

"Det var godt hun kom", sa den andre legen,"for hun lider av reflux i urinlederen, og det skulle vært oppdaget i 3-4 årsalderen!" Mammaen og resten av slekta var rystet! Og legen gikk så langt som å antyde at pasientskadeerstatning var på sin plass. At det ikke var blitt oppdaget hadde gjort at jentas ene nyre nå var underutviklet samt at hun selvsagt var begynt å slite skikkelig psykisk. Hvor gøy er det for ei jente i begynnende pubertet å våte seg ut opptil flere ganger daglig, samt hver natt?!

Legene henviste jenta til landets største sykehus, hvor man mente at legene kunne rette på problemet slik at jenta endelig skulle få et lettere liv. Den tidligere så glade jenta skøyv tanken på operasjon langt ut av sinnet og forsøkte å leve livet sitt som vanlig. Likevel var hun vettskremt dersom temaet kom på bane. Det fine var at hun etterhvert hadde begynt å forstå at hun selv ikke kunne klandres for sengevætingen - hun var uten skyld! Likevel var tiden før Brevet kom en fryktelig tid. Og da det kom..... Vel, det er vel mildt å si at det ble gråting og tenners gnissel....

Så kom dagen da jenta troppet opp på sykehuset med sin lettede mamma ved sin side. Endelig skulle de få bukt med problemet! De tuslet inn sykehusportene en vakker mandag, klar for noen dagers undersøkelser og så en operasjon. Etter samtale med kirurgen gikk jenta gjennom to dager med smertefulle undersøkelser. "Du skal opereres på torsdag", var beskjeden de fikk.

Torsdag kom med nerver på høykant. Men samtidig kom også kontrabeskjeden: "Du skal opereres fredag", så legen bestemt (det vil si en annen lege, for han som skulle operere var blitt syk).

Fredagen kom og jenta var forferdet, men letta. Og tårene var ikke langt unna da kontrabeskjeden nok en gang kom: "mandag er dagen!"

Mandag kom og jenta var klar for den store begivenheten. NÅ skulle hun endelig bli kvitt sitt livs verste mareritt! NÅ skulle hun endelig bli "normal"! Men....neida. Nå kom beskjeden om at de hadde funnet enda en lekkasje i urinlederen, så selv om de opererte nå så ville hun ikke bli kvitt problemet men måtte komme tilbake for eventuell ny operasjon. I en bisetning ble det også selvsagt konstantert at "i morgen er dagen!". Jenta var så lei, så lei. Mammaen var oppgitt og frustrert men trøstet så godt hun kunne. Til og med sykesøstrene var begynt å bli oppgitte og purret på legene. Men natta kom og en ny dag opprant.

Tirsdag, og i en uke hadde de ventet på å få operasjon unnagjort slik at de kunne vende hjem til familie og hverdag. Jenta var nedbrutt og lei og mammaen likeså. Da kom en snørrhoven kirurg som hadde latt vente på seg i ukesvis. Han løftet nesen likegyldig i været og man kunne nesten se hvordan han tellet sekundene det tok viktige lille ham å overbringe bekjeden. "Jeg vil ikke operere henne." Mammaen sank forfjamset ned i en stol med haka på knærne."Hvorfor ikke...?", stotret hun til slutt. "Nei, hun er så gammel (eldste som noen gang har ligget der på avdelingen faktisk....) og nå er hun jo så flink til å holde seg tørr på dagtid. Jeg tror dette kommer til å gå over av seg selv...." "HVA?!", nesten brølte mammaen mens jenta brøt ut i tårer av lettelse, skuffelse, sorg.... "Hvor lenge mener man at hun skal lide", spurte mammaen dirrende og lot all sin oppsparte harme og frustrasjon slippe ut over den harde legefrakken.

All den harme og sorg mammaen hadde båret på hjalp ikke det minste. Elleve års venting, flere tusen maskinvask med tissevåte klær og sengklær, hundrevis av skjulte tårer over mislykkethet, ydmykende erkjennelser om at liggebesøk var utelukket.... Ingenting.

"Vi kommer hjem", var den korte beskjeden mammaen overrakte sin familie mens jenta hadde et "forsikkerhets-tiss" på flyplassen. Mammaen var fåmælt og kjempet med tårene. Hun måtte være tapper for jenta si, men hadde mest lyst til å brøle, hyle og skrike ut sin oppgitthet. Hun visste at hun vendte hjem til nye år med våte morgensenger. Mange nye år. Hun visste at det kom flere i rekken av søsken som ville oppleve den samme motløshet og ydmykelse som jenta hadde opplevd. Hun visste at morgendagen ville bringe henne tre våte senger og minst 3-4 våte klesskift. Hun visste at ingen kunne hjelpe....

Gratulerer, helsenorge, med minst én ødelagt selvtillit. Minst én utslitt mamma. Med å ha lært minst to til at det ikke nytter å kjempe uansett...

Jeg er målløs!