Tvillingsjeler

Det er kanskje en smule klisjeaktig å omtale begrepet tvillingssjeler, men i mangel på et bedre dekkende ord får dere bare bære over med meg.

Saken er nemlig at noen (eller kanskje de fleste?) mennesker en eller flere ganger i sitt liv er så heldige å treffe et annet menneske som er så lik en selv - så på samme bølgelengde - at det til tider er som å se seg selv i speilet. Selv er jeg så heldig at dette har skjedd meg et par ganger så langt. Jeg husker fremdeles gleden over første gang å treffe et menneske som tenkte så likt meg at vi kunne avslutte hverandres setninger. Faktisk var det til tider litt skremmende å være i ferd med å si eller gjøre noe for så å oppdage at dette andre lille mennesket gjorde nøyaktig det samme, eller sa ordene sekundet før de rullet over tunga mi. Det var til tider så synlig at selv andre mennesker påpekte det, og jeg gråt bitre tårer da dette lille mennesket valgte å følge sin vei i en helt annen retning enn meg. Faktisk er det fremdeles en sorg jeg kan ta og kjenne på iblant - ikke minst fordi jeg aldri fikk en forklaring på hvorfor hun valgte meg bort.

Noen vil kanskje komme med vitenskapelige forklaringer på hvordan to fremmede mennesker kan være så inderlig like. For meg vil det alltid være et under at to mennesker født i helt forskjellig ende av verden kan tenke så likt etter kun få års bekjentskap. Om det så virkelig skulle skyldes en type hjernebølge à la dejà vu, så er det for meg like fantastisk. At man blir like etter års ekteskap er meg mer forståelig da både felles interesser, opplevelser og erfaringer former en likt etterhvert som tida går.

Vel, som jeg sa: jeg er en av de heldige som har fått oppleve dette flere ganger. Denne andre personen som jeg føler denne utrolige likheten med er litt annerledes enn sist. Vi er ikke nær hverandre i rom på samme måte. Og selv om vi på et underlig vis er så merkelig like, så er vi likefullt såpass forkjellige at vi kan ha konstruktive samtaler med hverandre som bringer oss begge et steg nærmere oss selv. Men...det er som å ha en søster. En tvillingsøster som har nøyaktig de samme mønsterne av livet preget inn i seg. Jeg speiler meg grådig i henne og føler på underlig vis at jeg har funnet meg selv et sted. Følelsen jeg alltid har hatt av å mangle noe blir ynkelig liten når jeg har et menneske som forstår så mye uten behovet for de ødeleggende forklaringene. Når ordene i seg selv blir det som er nødvendige for at den andre skal forstå. Eller tankene er nok.

Jeg tar meg i å undre på om noen styrer livet mitt såpass at de hengivent lar meg få lov til å treffe disse gode, elskelige menneskene? Var det ment fra den dagen vi ble født at vi skulle møtes igjen? Var vi nær hverandre et annet sted i en annen tid? Tvillingssjeler, hvisker du stille. Var vi virkelig så nære søsken som tvillinger i en annen sfære? Det er en spennende tanke.

Uansett hva og hvem og hvorfor så er jeg uendelig takknemlig for deg, vennen min! Selv om avstand fremdeles skiller oss så er du oftere i tankene mine enn i samtalene mine. Og du er en fantastisk samtalepartner som jeg savner når det går for lenge mellom hver gang ;)

Mange mener at livet er uutholdelig uten å ha en partner, ektefelle eller elsker. Jeg mener at livet kan være like uutholdelig uten å ha gode og nære venner som setter en høyt og som vet hva en mener med få ord. Disse vennene som er unike. De man trenger til å få fokuset bort fra seg selv, innover seg selv eller som kan tåle en utblåsning eller to uten å mislike en mer av den grunn. De vennene er umistelige. Enten de er våre tvillingsjeler eller bare våre nære, gode venner :oD