Nattaktiviteter

Når nettene blir lange....
Det er mye morsomt som skjer med mennesker når nattesøvnen uteblir og man vrir seg i våte sengklær mens tankene kretser rundt i eget univers. Noen står opp, logger seg på nett og foreviger sine nattevandrende tanker. Andre blir usigelig kreative og bruker energien konstruktivt og atter andre ligger å vrir seg til de faller i utmattet søvn hvor tankene fortsatt sviver og natten blir full av gale drømmer....

Den siste tidens våkenetter (jada - jeg vet at det hører med til foreldretilværelsen. Men det må vel likevel være tillat å påpeke at det til tider er slitsomt å ikke sove mer enn to til tre timer sammenhengende pr natt i ukesvis....?) har ført til en viss helling til sistnevnte natteaktivitet for min del. Rare drømmer hvor jeg stresser rundt i hotellkorridorer og krangler med gud og hver mann. Drømmer hvor jeg aldri kommer à jour med visse gjøremål. Og ikke minst - svette mareritt hvor jeg våkner takknemlig fordi poden gråter, og ligger våken resten av natta fordi det er for nifst å lukke øynene igjen....

Et av disse fæle marerittene nærmer seg noen av mine innerste spørsmål omkring hvorfor jeg har "en sperre" på enkelte ting i livet (og "noen" vil nok kjenne igjen dette fra visse samtaler vi har hatt, hehe....). Ikke bare har jeg alltid hatt en ekstrem varhet for folk som roper/hyler (det er bedre nå da, løper ikke like fort å gjemmer meg lenger *s*) og drømmer at ekle vesener gjør nettopp dette. Jeg drømmer også om gjengangere som er sinte på meg, tar i meg og regelrett skremmer livskiten utav meg :o( Jeg er så redd at jeg blir paralysert, og jeg kjenner en ekstrem - nesten smertefull - redsel som setter seg i magen og gjør at jeg knapt klarer å puste lenger enn inn i munnen. Behovet for å liste seg rundt for ikke å "vekke monsterene" henger i en hel dag etterpå, og jeg må ta meg sammen for både å riste av meg paralysen og for å klare å puste normalt igjen.

Jeg aner ikke om denne drømmen er et minne eller en forskrudd mental bearbeiding av søvnløshet (enkelt og greit) men den skremmer vannet av meg. Og faktisk tror jeg ikke det er første gang jeg drømmer den. Jeg tror det er derfor jeg forbinder den med ett minne - fordi den er så kjent. Som om den oppsummerer noe jeg har opplevd og ikke har klart å sette ord på. Eneste jeg husker som henger igjen når jeg har visket bort de mest klare drømmesymbolene er et intenst ønske om å slippe å være "der". Hvor "der" er og hvem disse skrikende vesenene er har jeg ikke minste anelse om.

Så, mens andre lukker sine glugger i stoisk ro - klar for nok en godgjørende hvil - kniper jeg øynene igjen i redsel for hva natten nå vil bringe av både drømmer og søvn, og kryper betryggende inntil en pustende rygg for å verne sinnet mot nye, opprivende "vårrengjøringer" i sjelens dyp. Jeg skal alltids ta i mot disse opprydningene - men gjerne når jeg er såpass bevisst at jeg har forståelsen av at det ikke er "ekte" *s* Og gjerne også i en periode hvor jeg ikke i utgangspunktet er utslitt av sykt barn og mye nattvåk...

Over og ut - takk! *lister seg stille ned og legger seg*