Nedtrapping og opptrapping.

Det var egentlig ikke før nå etter påske, når jeg virkelig begynte å lande etter å ha jobbet fullt, at jeg innså at jeg faktisk ikke har vondt av å gå ut i permisjon så nær fødselen. Jeg har virkelig kost meg på jobb etter jul, og selv om det har vært ekstremt tungt innimellom har menneskene der gjort det verdt å være der. At jeg har hatt mye kynnere og bekkenløsning som nok har vært verre enn antatt, har egentlig kommet litt i bakevja... Det var først da jeg fikk plassert stumpen godt ned i godstolen, at jeg oppdaget hvordan dagene som gravid kan være... *s*

Da jeg var hos legen sist uke fikk jeg også en liten pekepinn om at det faktisk er litt beundringsverdig for gravide flest at noen kan gå i full stilling frem til man liksom "skal" i permisjon. Legen spurte nemlig om jeg fortsatt jobb, noe jeg avkreftet siden jeg jo avspaserte noen dager etter påske. Hun mente likevel at det var godt gjort å ha jobbet fullt frem til påske - i en sånn stilling som jeg har :oD Må innrømme at det gjør litt godt å få slik skryt for innsatsen. Det er ikke til å komme vekk fra at jobben min til tider er ganske tung - både mentalt og fysisk. Heldigvis har jeg jo hatt gode kollegaer som har visst å hjelpe meg til å tilrettelegge best mulig (ikke alle er like flinke, men jevnt over...), ellers hadde det ikke vært mulig å gå på jobb så lenge. Og likevel har jeg hatt dager der jeg har tenkt at jeg nok heller burde tilbrakt dagen på sofaen...

Nedtrappingen har iallefall begynt skikkelig her i huset. Det er deilig å få forståelse for at jeg noen dager knapt rikker en finger, mens jeg faktisk har overskudd til å gjøre litt andre dager. Min mann er til alt hell en fantastisk make, som uten å mukke tar på seg ansvar for de tingene jeg ikke lenger føler meg i stand til å håndtere. Legging og stell av Klumpen tilhører dessverre de tingene... (Forsøk å skifte bleie sittende på gulvet med en diger badeball mellom deg og barnet....ikke enkelt, nei - iallefall ikke når man faktisk må opp av gulvet etterpå også...). Til tross for størrelse, bekken og ekstremt mye modningsrier, så klager jeg ikke ett sekund på tilstanden min - jeg simpelten trives som gravid, og kan ikke se for meg at jeg ikke skal gå gravid igjen *gal*

Til tross for nedtrapping av aktivitet, så må jeg vel innrømme at opptrappingen til fødsel er i full gang. Jeg er inne i en tvilsom redebygger-fase, som innebærer - ikke mer huslighet slik noen kanskje tror - at jeg har en intens trang til å organisere, rydde og flytte på ting og tang. I går ble alle lekene til Klumpen organisert på ny måte. I tillegg til at jeg fant frem bilstol, ryddet litt i stua og gjorde klart til å sette frem vugga. Før jeg kan gjøre noe sååå enkelt må jo selvsagt hele rommet ryddes og organiseres på ny slik at vugga virkelig kommer til sin rett *sprø* Føler meg som hun dama fra Norge Rundt som bruker hele desember på å omorganisere huset slik at det blir plass til alle nissene....

Bag`en er iallefall pakket. Bleier er innkjøpt. Vogna er ferdig montert. Og hentesettet kom i posten i dag. Så da er det vel strengt tatt babyen som mangler da *fniser* Og han har nok ikke travlet med å komme - to og en halv uke før termin ;) Jeg har det strengt tatt ikke så travelt selv heller, jeg koser meg med magen enn så lenge. Når jeg blir lei, tror jeg ikke det skal så mange kjerringrådene til før noe skjer - denne kroppen er nemlig fødeklar som få *jupp* Nedpresset fra h******, ømme og melkesprengte pupper, samt diverse andre indikatorer kan iallefall tyde på det.

Imellomtiden får jeg nedtrappe og opptrappe så godt det lar seg gjøre. Que sera, sera - ikke poeng i å stresse med noe ennå uansett...