Klumpen og Krapylet

Det er vel kanskje en gang for alle blitt bekreftet at jeg ikke akkurat er blant de mest rosenrøde når det kommer til kallenavn på mine kjæreste skatter her i livet. Det vil si - ikke på noen egentlig. Min kjære blir som oftest omtalt som "min kjære", eller - om jeg er i det rette humøret - "dusten". Mine søsken har kallenavn som henspiller på navnene deres og foreldrene mine går helst under "mamsi" ("jakken" som mine søstre omtaler henne som om dagen - hun er sjelden uten en ytterjakke i str to nummer for stor, og med sine korte, pingletynne bein stikkende ut under.... *skrattler*) og "papsi". Ikke akkurat kallenavn som henspiller på søte matvarer eller yndige, rosarøde drømmeskyer.

Mine egne nick på nett er vel også tegn på at jeg som oftes tenker mer praktisk eller i tøysete retning enn av sukkersøte drømmer. Joda, jeg kunne nok gått inn på et forum for drømmende gravide og kalt meg selv for noe sånt som "babydrømmen" eller "kulpåmagenoghodetiskyene". Men det er rett og slett bare ikke meg.... Et eller annet kallenavn med minimal betydning, eller en henspilling på monster og barnslige tøysenavn er mer min stil, rett og slett. Sukkerklumpen og honningdråpen blir litt i overkant.....søtt for meg.

Da jeg gikk gravid med førstemann ble han rimelig fort hetende "Klumpen" i mangel på et navn å kalle ham. For de som har fått med seg min manns manglende forståelse for betydningen av å navngi barnet i magen, så ble altså Klumpen stort sett hetende Klumpen også den første halvannen måneden utenfor magen. Klumpen henspeiler slett ikke på kosenavn som "sukkerklumpen" (muligens "koseklumpen" som er mer i bruk her i huset), men mer den store klumpen av et vedheng han en gang i tiden var på min fremre del av kroppen. Han var en liten klump av et menneske som levde inni magen min. En klump av rare følelser som levde inne i hodet mitt der jeg strevde med å fatte at jeg var av de heldige som faktisk skulle bli mamma i løpet av livet. Han var en klump. En klump av mye rart. Og han er fremdeles en Klump i tilværelsen min, men nå kanskje en klump av helt andre ting. En godklump, en koseklumpe og en liten kjærlighetsklump!

Da "klump nr to" skulle få et kallenavn kom det egentlig helt av seg selv. Han oppførte seg rett og slett som et lite krapyl der han la seg nederst i magen min, i sin deilige tvers-over-vugge, og nektet å oppføre seg eksemplarisk slik hans snille storebror gjorde. Han var rett og slett et lite magakrapyl som tok seg til rett tross alle formaninger fra sin heller strenge mamma. Derav kallenavnet Krapylet. Og er han på noen måte ulik sin bror i sinn - slik han er det i magen - så tviler jeg ikke på at Krapylet er et passende navn på den lille aktive krabaten som ikke eier bluferdighet når vi titter på ham på ultralydundersøkelsene. Han ligger fredfylt der inne og spriker med beina så det meste er synlig for gud og hvermann. Og han vifter den lille nesetippen sin i været før han gir sin mamma en ny heading ned i selveste "duppeditta" og vrir seg som en orm mens han frydefylt flyter omkring i livets vann. Snakk om grunn til å gi ham et sukkersøtt, rosaklingende navn da....

Det nærmer seg tida da Krapylet får lovlig lov til å vise sitt blide åsyn utenfor magen. I lys av de heller uenige navnediskusjonene som florere til både frustrasjon og latter her i huset, så kan det se ut til at Krapylet - i likhet med sin bror - også blir hetende Krapylet i noen uker etterpå. Så får jeg heller overse disse anstendige kvinnemenneskene som sannsynligvis kommer til å sende meg visse megetsigende blikk når jeg duller med det lille vesenet med det tøysete navnet. Jeg er da tross alt en tøff liten guttemamma, ikke sant ;)