Kamelsvelging

Det er rart hvordan det er med forestillinger man sitter med i forkant for en opplevelse. Man innbiller seg at ting vil bli slik eller sånn, og blir skuffet eller sint dersom ting går i en annen retning enn man hadde tenkt. Dette gjelder selvsagt også forestillingen om hvordan det er å bli foreldre.

Jeg må innrømme at jeg trodde jeg hadde en realistisk forestilling om hva dette ville innbære. Jeg har jobbet med barn i så mange år at jeg trodde det ville komme få overraskelser. Det skremte meg ikke noe særlig verken tanken på bæsjebleier, hyl og skrik eller nattevåk. Vi skulle tross alt være to om det - to stykker som jobbet i team for å oppdra en liten en....

Vel, jeg har landet med ett brak på landjorda. Jeg enda så fortumlet at jeg ikke har fått sjekket om jeg har brukket armer og bein i fallet, så ør og sliten at jeg knapt nok vet at jeg eksisterer. For det er såre enkelt å bli mamma, igrunnen - ja, dersom man ser bort fra lang prøvetid og visse hindringer i veien, da. Å bære frem barnet og å føde det - en enkel affære. Men ingenting kan forberede en på tiden etter at barnet har kommet til verden. Ingen har fortalt deg at hormonene gjør en til et totalt annet menneske (sånn sett så misunner jeg litt de som har gått gjennom IVF i forkant - de har iallefall DEN erfaringen med seg i bagasjen ;) ). Ingen har fortalt en at, uansett hvor sterkt og trygt forhold en har i forkant, vil selv de beste oppleve å mislike sterkt sin partner. Ingen har fortalt meg at nattevåk er fullstendig nedbrytende når den kommer natt etter natt etter natt....

Nå visste jeg i forkant at jeg er en person som i liten grad takler å sove lite. Det var faktisk noe jeg bekymret meg for før vi endelig fikk et barn i magen. Jeg tåler dårlig å sove for lite, mister fort fotfeste når jeg er sliten og får en minimal frustrasjonsterskel og en maksimal hang til å leve etter frustrasjonsaggresjonshypotesen.... *rødmer* Men i forkant hadde jeg et rosenrødt bilde av hvordan jeg og Didimannen taklet problemene sammen, fant løsninger sammen og gjennomførte oppdragelsen sammen. Aldri kunne jeg blitt mer lurt....

Her i huset har vi nemlig svært lite samkjørt oppdragermetoder. Vi er begge like stae på at de prinsipper vi følger er riktige og vi er like lite interresserte i å bøye av for hverandre. I tillegg har min idiotiske dumsnillhet gjort at jeg har påtatt meg å ta all nattevåk alene, noe som nå begynner å vise "resultater". Saken er nemlig den at jeg er dønn sliten. Jeg har ingenting mer å gi. Jeg er på bunn. Jeg er trøtt, jeg er oppgitt, jeg er frustrert. Og jeg kjefter på stakkars lille Didibert på tross av at jeg vet at det ikke er hans skyld at jeg har det slik (eller - det er det jo egentlig, men det er jo ikke som om han gjør det med vilje, stakkars!). Og jeg skjemmes av at jeg ikke klarer å takle ting bedre....

Å sove maksimalt 5 timer oppstykket søvn pr natt i ukesvis, samt å drive med legging i en time hver kveld er i overkant av hva jeg tror ethvert fornuftig menneske ville taklet i lengden. Å bruke dagene til å forsøke å få poden til å væresåsnill å sove litt slik at en kanskje kan få seg en liten hvil selv, for så å mislykkes - det er slitsomt! Å bruke kveldene på å forsøke å få poden til å sovne slik at man iallefall kan få slappet av bittelitt før en stuper utslitt i seng, for så å sitte i minimum en time og kjempe med en overtrøtt, sint liten sjel - det tapper en for krefter!! Å våkne flere ganger pr natt av en liten en som trenger kos og nærhet - og da aller helst i form av kroppskontakt og pupp - er vanvittig slitsomt....! Og å ikke ha støtte i den en aller helst skulle hatt hjelp av, det er verst av alt!!!

Jeg skulle ønske vi kunne funnet en løsning vi alle tre kunne leve med. Jeg skulle ønske Didimannen var fysisk til stedet og kunne hjulpet til på kvelden. Jeg skulle ønske han tilbydde seg å hjelpe til på nettene. Og jeg skulle ønske jeg kunne våknet en morgen og følt meg opplagt til å være en god og tålmodig mamma.....