Å gre alle under en kam...

Nå om dagen er fokuset mitt veldig mye på den store utviklingen min "lille" sønn går gjennom. Det er nesten helt utrolig hvor mye en liten tass skal rekke å lære seg i løpet av en såpass kort periode. Det er i grunnen ikke rart at små barn både har et aktivitetsnivå som er høyere enn selv de best trente, og at de kan spise så mye at man undrer på om de er født med innlagt bendelorm...

Som "nye" foreldre går det ikke lang tid før en forstår at det som er aller viktigst i verden er at poden lærer seg ting før det er forventet. Avkommet er knapt nok kommet ut før man får spørsmål om de ruller, smiler, ler karbber eller går. Alt skal sammenlignes med det ens egne små krapyl kunne prestere i de tider, og nåde deg og du har videresendt gener som gir poden en rask utvikling.

Det er nemlig svææææært interessant å diskutere barnas utvikling dersom man som foreldre kan kjenne det lille stikket bakerst i vårt mest hovmodige hjørne i sjelen, som forteller at "mitt barn er da bedre enn det!". Så fort en merker at de man snakker med har et barn som er kommet lengre, så skifter en samtaleemne til noe en vet at avkommet iallefall mestrer bedre enn alle andre. Man gjør hva man kan for å fremheve ens største stolthet best mulig. Og sånn er det vel bare :o) Jeg mistenker at det er en del av det å være foreldre - man vil alltid at ens eget barn skal være best, klokest, flinkest... Og det er vel heller ikke noe galt i det - så lenge en også klarer å sette pris på barnet med de kvaliteter det faktisk har.

Vel, nok om det. For poenget er nemlig at samtidig som man bruker halve sin tid på å forsøke å fremstille sitt eget avkom best mulig, så opplever man også at enkelte andre foreldre stirrer triumferende når barnet ditt er det som hyler høyest i svømmehallen - tilsynelatende livredd for alt som er vått og ekkelt. Man mottar høylytte fnys når man forteller om podens siste løvesprang i utviklingen - gjerne akkompaniert med kommentarer om at "det går da faktisk ikke ann når h*n er så liten!" - og får servert historier fra svigerforeldre om hvor myyyye flinkere faren var på den alderen.... *grumf*

Det som kanskje irriterer meg aller mest er disse som hardnakket påstår at det ikke er mulig, for det står i den eller den boka at det tidligst kan skje når poden er to år eldre. Eller for den del - de som ber deg ta kontakt med legen når barnet ikke snakker når det er blitt halvannet år, fordi "det kan da umulig være normalt!"

Det må egentlig være ganske greit å ha et såpass lite nyansert bilde av virkeligheten at man forventer at alt skal være fullstendig A4. At alt befinner seg innenfor "normalen" og at det utenfor er så unormalt som overhode mulig. Å se verden i en slags svart-hvitt versjon må gi en få bekymringer og grublerier. Samtidig tror jeg at mennesker som oppfatter verden på den måten en eller annen gang kommer til å få seg en kratig oppvåkning. For i mitt lille hode, med min livserfaring og ikke minst menneskekunnskap, så befinner sjelden menneskene seg innenfor en enten-eller kategori. Oftere og oftere opplever jeg at det som blir sett på som "unormalt" gjerne er en større del av normaliteten enn man tror. Mennesker finnes i så uendelig mange variasjoner at man svært sjelden ikke kan finne noen som kan fulle ut en rubrikk man før har satt merkelappen "uopplevd" på.

Jeg har selvsagt et barn som er svææært langt kommet utviklingsmessig ;oD Han har muligens arvet et supergen fra min svigerfamilie (eller kanskje jeg er bærer av et slikt selv?!??), saken er iallefall at han blir skrytt av av folk som "har greie på det". Og da snakker jeg selvsagt ikke om andre foreldre. Da mener jeg mennesker som har utdanning innen barns utvikling og vet hva det egentlig dreier seg om. Han ligger en måned eller to foran det gjennomsnittlige barn på hans alder siden han både har sagt sine første ord, er oppe på alle fire og har lært å reise seg opp og stå.

Som en god forelder er jeg selvsagt ikke sen om å påpeke dette til alle som er interessert i å høre, og jeg kan ikke fornekte at jeg fryder meg litt når foreldre til eldre barn stirrer beundrende på dette lille vidunderbarnet som kan mer enn deres eget *klukkler* Likevel opplever jeg også at - selv om mitt barn selvsagt er laaaaangt fremme utviklingsmessig ;) - flere andre barn på samme alder faktisk er like langt kommet. Spørsmålet mitt er da: er den oppvoksende generasjon bare uhyre intelligente, eller er det på tide å modernisere malen for barns utvikling littegranne?!

Man har i de senere årene funnet ut at babyer i større og større grad hopper over krabbestadiet og går rett fra åling til gåing. Jeg undrer meg på om ikke også den språklige utviklingen skjer i ett annet tempo, enkelt og greit fordi evolusjonen sier en at kommunikasjon er viktigere nå enn for hundre år siden? Og hva med pinsettgrepet? Er det vikitgere nå enn før? Finnes det en darwininstisk årsak til at det er viktig å lære seg? Første steg til touchmetoden f.eks.? *ler* Sannsynligvis vil man iallefall ikke oppdage det før om 50-100 år, tenker jeg ;)

Jeg irriterer meg over folk som grer alle under en kam og mener at slik eller sånn er verden. Kanskje mest irriterer de meg fordi de, med sine satte oppfatninger ikke gir rom for verken naturlig variasjon eller mulige utviklingsmessige paradigmehopp. Jeg skulle likt å gitt den kategorien mennesker en aldri så lite realitetsvekkende tupp i stumpen! ;oD (sa hun og generaliserte litt at disse menneskene normalt sett ikke er i stand til å oppnå endring på egen hånd!)