Ydmykhet

gJeg var på et kurs forleden dag og underveis kom kursholder inn på begrepet ydmykhet og hvordan hun definerte det. Hun sa at i hennes øyne handlet ydmykhet om takknemlighet fordi hun fikk drive med det hun gjør, en slags overveldende takknemlighet fordi hun får lov til å hjelpe andre. Jeg nikket anerkjennende til den definisjonen, og i dagene etterpå har ordet ydmykhet fulgt meg litt i bakhodet.

Da jeg var barn sa min mamma at jeg ville ha godt av å lære meg å bruke staheten min på en mer fornuftig måte. "Du må lære deg å bøye deg når det ikke gjelder liv og død", pleide hun si. Det hun egentlig prøvde å fortelle meg var at jeg ikke hadde vondt av å lære meg å være litt mer ydmyk overfor andre mennesker. Erfaring har lært meg at stahet er en fin egenskap - dersom man samtidig kan møte andre mennesker og deres holdninger med en viss respekt og ydmykhet.

Det er først når jeg møter andre mennesker som på noe vis har et slags slør av selvopptatthet - enten i form av dårlig selvfølelse, egosentrisme eller god gammeldags stahet - at jeg møter meg selv litt i døra og ser hvordan min egen stahet kunne å ødelagt mye for meg. Jeg har flere ganger opplevd at mennesker i min nærhet spør meg til råds i ulike saker. Jeg liker å bli spurt til råds, og legger en viss stolthet i å gi råd som betyr noe, lirer ikke bare av meg noe visvas som faller over meg i øyeblikket. Det er derfor med en viss undring jeg opplever at samme person føyser rådene min til side som en halvvissen salat og søker andre løsninger som passer vedkommende bedre.

Den ene gangen dette skjedde, presterte rådspørreren å si at "jeg må nok spørre en som er profesjonell innenfor dette". Jeg stod litt hoderistende igjen og lurte på hva i alle dager hun tenkte på da jeg faktisk er svært kvalifisert innenfor fagfeltet, og jobber daglig med problemstillingen *rister på hodet* Jeg ble så perpleks at jeg ikke fikk meg til å si noe overhodet. Tanken jeg ble sittende igjen med var en trassig følelse av "du trenger ikke spørre meg igjen...!" Min gamle, gode stahet blusset heftig opp igjen.

Jeg bruker som sagt tid og tanke på å gi råd jeg selv synes er gode. Ofte tar jeg meg tid til å lete opp fagfakta dersom jeg er usikker, for ikke å gi noen råd som er upassende. Jeg er ydmyk overfor muligheten til å bruke min egen kunnskap og superhukommelse (samler på nyttig og unyttig fakta, hehe...) til å gi tilbake til andre mennesker, og ydmyk nok til også å innrømme feil dersom jeg gjør en bommert. Ydmykhet er en egenskap jeg som da jeg sta, egen og hovmodig tok skrittet ut og utfordret livet lærte at var nødvendig. Jeg lærte å bøye hodet og innse at ikke jeg heller er uovervinnelig.

I møte med disse som enda ikke har innsett at ydmykhet er en egenskap man kommer svært så langt med, kjenner jeg et snev av 3-årstrassen treffe meg mitt i okseøyet. Enten får jeg en intens trang til å finne mest mulig stoff som støtter mitt synspunkt (hvem har ikke forsøkt å stange med en steinbukk i sin tid, hehe... Her gir vi oss ikke før sistemann er utslått - uansett! *himler med øynene*) for så å kjøre vedkommende i senk med mitt mest hovmodige nedad-og-opp blikk mens jeg snur meg majestetisk og marsjerer triumferende nedover seierens korridorer. Eller så slår trasset ut i den tidligere omtalte ignorering av alle senere forsøk på å få min hjelp til noe. Begge reaksjonene er tegn på min utrolige, beintøffe, stolhet og lite i samsvar med min omtalte ydmykhet...

Poenget er...om det er noe i dette innlegget...at ydmykhet er en dyd jeg skulle ønske at flere mennesker tok i bruk. Tenk hvor mye bedre så mange flere hadde følt seg dersom de ble møtt med anerkjennelse for iallefall ha forsøkt, dersom de kom med svar på en forespørsel. Tenk hvor lite det koster oss å ikke påpeke andres feil eller mangler og heller svelge unna noen trassige kommentarer når man tror man vet bedre... Å gi av seg selv til andre er aldri enkelt, så hvorfor gjøre det verre? Litt selvsensur skader da ingen innimellom, gjør det?

Ei heller meg....