Om å behandle eller kastrere

Kom over en artikkel hos VG-nett hvor de forteller at Polen går inn for kjemisk kastrering av pedofile. Denne typen kastrering minsker sexlysten og reduserer muligheten til ereksjon. Dermed skulle hele problemet være løst. Eller....

Nylig hørte jeg et annet sted at det å misbruke noen seksuelt i liten grad handler om lyst. Det er en form for maktdemonstrasjon - en måte å utøve makt for å bedre sin egen selvfølelse. Med tanke på at mange misbrukere har blitt utsatt for seksuelle overgrep selv også, gjør det det forståelig at de skulle ha behov for å utøve makt og minske frustrasjoner hos seg selv. De prøver å kvitte seg med egen sorg og manglende følelse av selvverd ved å opptre på den måten de best kjenner til som gir makt - altså ved å føre misbruket videre.

Hvis det hele egentlig handler om å vise makt - hvordan skal da en kjemisk kastrering redusere pedofile overgrep, egentlig? Joda, jeg forstår det teoretiske grunnlaget om at redusert sexlyst og ereksjon skal gjøre mulighetene mindre. Men hvis det ikke handler om sex, men om makt, vil de da ikke bare finne andre måter å føre ondskapen videre på? Det finnes jo vitterlig mange måter å voldta på... Vil de i stede ty til fysisk lemlestelse og mord for å få ut den mara som rir dem, eller vil redusert libido også binde frustrasjonen?!

Jeg tipper at Freud ville omfavnet dette tiltaket med stor iver. Ifølge hans teorier handler jo frustrasjon i bunn og grunn kun om undertrykkelse av seksualitet, og dermed burde jo all fjerning av seksuelle følelser også gi redusert frustrasjon. Han ville nok jublet.

Men stammer all frustrasjon fra seksualitet? Handler det ikke i stor grad mer om nettopp misforhold i maktbalanse? Når er det vi føler oss minst og har mest behov for å protestere?! Er det ikke når noen står hovmodige overfor oss og gjør oss små ved å utøve makt? Vil det ikke stemme bedre om vi sier at alle former for maktmisbruk - både manipulasjon i sin enkleste form til fysisk og psykisk misbruk på sitt verste - er det som gir de største frustrasjoner?! For ikke å snakke om de største sorger...

Nå må man misforstå meg rett her: jeg mener ikke at det er feil å forsøke ethvert tiltak som med noe resultat kan gi barn en større sjanse til å vokse opp i et trygt miljø! Hadde jeg trodd at hoderulling og balleknekking ville løst saken hadde jeg gledelig triumfert gjennom gatene med den aller største banneren. Men et eller annet sted inne i meg sitter det et lite troll og banker på en vond nerve og hvisker "men er vi sikre på at det vil virke?!" Og årsaken er den der tullete troen jeg alltid har på at alle mennesker i bunn og grunn er gode. At "feilslag" vi gjør ikke handler om ondskap eller reinspikka hat, men snarere om tung baggasje, store og vanskelige følelser og et manglende nettverk og indre moral som fanger en opp før en faller for dypt. Jeg har liksom en teit og uknekkelig tro på at alle kan "fikses" (kan det fikses?! Ja, det kan!! - lenge leve Byggmester Bob...). Og alt som læres kan vel vitterlig også avlæres...?!

I mitt yrke ser jeg så mye til de sorger et barn kan bære med seg. Små ting, som kan synes som bagateller for oss som er voksne og har et totalt annet syn på verden, kan være nok til å filleriste et barns verden og skyve det ut i villfarelse med frustrasjonen som veileder. Tårer som aldri blir noe av. Ord som aldri blir sagt. Følelsen av ugjennomtrengelighet som bare syns å vokse og vokse og vokse...

Når de barna jeg møter, og som fremdeles har håp om å skifte kurs fordi de blir møtt på de behovene de så ordløst forsøker å hyle ut om, kan ha så store problemer på grunn av ting som kan bagatelliseres, så tenker jeg ofte på dem som opplever umenneskelige sorger i løpet av barndommen. At foreldre skilles kan oppleves som traumatiske og arrdannende når man er 10. Å bli misbrukt seksuelt i årevis må gi tjukke arrvev som selv ikke med beste laserbehandling kan forsvinne fra sjelens indre. Hvordan fikser vi mennesker som har blitt sviktet på det aller, aller groveste?!?

Nå unnskylder jeg ingen for at de begår overgrep! Jeg gir dem ikke den minste mulighet til å på noen måte bortforklare det som kan gi mange av dem (ikke alle - noen har jo ikke en "vanskelig bakgrunn" å hvile seg på) en årsak til å trampe hardhendt omkring i andre menneskers skjebne. På ingen måte!! Men jeg gir dem en årsak som på noe vis kan forklare at ondskap så grundig kan forme et en gang så uskyldig barns psyke. Hvorfor veien bare ble som den ble.

Jeg tror det ofte handler om en måte å bekytte seg selv. En måte å hindre bølgene av selvforakt og håpløshet i å ta over og utslette ens eget overlevelsesinstinkt. De ødelegger andre for å overleve. Som når man bare "må" kaste en sko i veggen i rent sinne for at ikke frustrasjonen skal føre til at man knuser en tallerken av sitt beste porselen. Tilfeldigheter kombinert med personlige egenskaper og evne til å takle motgang må være det som skiller oss fra dem som gjør rett og dem som velger feil. Og når er det da for seint å hanke inn igjen de som valgte feil et sted underveis? Og lar det seg overhode gjøre?

Det det hele ender opp med i mitt lille hode er uansett at jeg ikke har helt troen på at en kjemisk kastrering skal løse hele problematikken. Det blir for enkelt. Nitid registrering, isolering fra samfunnet, medisinske eurekaer - joda, vel og bra alt dette. Men hvem tar ansvaret for å fikse disse feilkjørte menneskene?! Eller....det som kan fikses på dem.

Man har, såvidt jeg vet, prøvd med behandling av pedofile og andre av typen seksuelle avvikere uten noe særlig resultat. Nedslående nok vil en stor prosent av dem like fullt ende opp med å begå nye overgrep. Og ødelegge nye mennesker. Så behandling i seg selv er heller ingen god nok løsning. Langt derfra.

"Alle ting er bra i moderate mengder" er et mantra jeg ofte lener meg til her i livet. Og igjen undrer jeg - vil vi finne en løsning på denne problematikken uten å ty til en blanding av tiltak som på hvert sitt vis kan gi noen form for resultat?! Ville ikke det beste tiltaket faktisk være noe som både endret de fysiske behovene, ryddet i det mentale rotet og stilte et ultimatum om "enten dette eller total isolering resten av livet"? Jeg innbiller meg iallefall at verden ikke kan bli et fredelig sted uten at vi ser hele mennesket, og ikke bare delene. Og samtidig har mulighet til å vifte litt med manipulerende trusler over halsredde tilskuere innimellom ;o)