En mindre verden

Jeg merker at min verden - som i utgangspunktet rommer mange tanker, sterke meninger og mye temperament - er i ferd med å bli en liten og litt innsnevret plass. Fra å bruke tiden min på å gjøre verden bedre for andre, og bruke ordene mine på å gi andre gode råd, så har livet mitt endt opp med å dreie seg om ammeinnlegg, Oprah-show og bæsjebleier... Mitt hotteste samtaleemne om dagen er hvor lang tid det er gått siden Didiberts siste bæsjebleie, hvordan dette påvirker humøret hans, og tiltak igangsatt for å få gang på sakene...

Før jeg selv fikk barn ristet jeg oppgitt på hodet over folk som diskuterte bleiepriser og barnetrygd når de endelig fikk et øyeblikks fred fra mann og barn. Hvorfor skulle de på død og liv diskutere leggetider når de møtte gode venner og kunne snakke om alt mellom himmel og jord? Vel...nå må jeg til min egen gremmelse innrømme at jeg nok har blitt en av disse som alle andre rister på hodet av.... Det er ikke fordi bæsjebleier i bunn og grunn er så innmari gøy å tenke på døgnet rundt. Nei, egentlig tror jeg heller det er fordi hodet mitt for øyeblikket ikke har plass til annet enn det som foregår innen heimens fire vegger. Mangel på input er vel muligens også en stor del av det.

Som ammende går faktisk vi kvinner nedover intelligens-stigen flere hakk. Om det er ammingen i seg selv, mangel på input eller at fokuset ene og alene dreier seg om den fantastiske lille aner jeg ikke. Men jeg kan trygt skrive under på at jeg ikke akkurat er den mest fokuserte og inspirerende samtalepartner om dagen. Jeg faller ut av samtaler, tenker på andre ting, er så trett at jeg glemmer å høre etter, og opplever så lite om dagene at jeg faktisk ikke har så mye å snakke om...

Ikke bare er jeg en dårlig samtalepartner - jeg lider også av total apati når jeg er hjemme om dagene. Alt jeg skulle ha gjort; husarbeidet, håndarbeidet, bøker jeg skulle lest... Ingenting blir gjort. Når jeg først har noen ussle minutter for meg selv, siger jeg sammen foran tv`n eller pc og forer meg selv med litt hjernedød underholdning. Hjernen min er nemlig ikke i stand til å absorbere hverken at støvet under sofaen ikke lenger kan kvalifiseres som hybelkaniner men har havnet i elefant-avdelingen, eller at buksen jeg skulle lagt opp fremdeles ligger øverst i "fikse"-boksen etter et halvt år.

Heldigvis er jeg ikke alene i min lille verden. Didimannen har også flyttet inn hit. Vanlige samtaler oss i mellom går helst i emnene "Hvor mye fikk du pumpet ut nå?", "Har han bæsjet i dag?", "Skal vi ha sezzzzzzzzzzzzz...." For trette til det meste.... ;o)

Jeg gleder meg til verden igjen utvider seg. TIl jeg nok en gang er engasjert og optimistisk. TIl verden dreier seg om annet enn å være meieri for en liten pode som illskriker når mamma ikke står klar med puppen i tide. Og nå må jeg løpe og puppe-flashe litt.... *ler*