Om religion og sånt...

I går ble lille Didibert innlemmet i den kristne verden. Han ble nemlig døpt. Det hele foregikk under svært så tradisjonelle rammer i en liten trekirke på landet. Og Didibert nøt seansen og sukket henført da presten i sin tale snakket om at nå var de del av det kristne samfunn ;o) Han smilte og var så fornøyd da han fikk vann på hodet, og festen etterpå var en fantastisk affære med god mat, snill gutt og glade familiemedlemmer.

Som de fleste som døper barna sine i Norge i dag, så kan jeg ikke skryte på meg å være en ihuga kirkegjenger. Kirken frekventeres stort sett i anledning dåp og vielser, og en sjelden gang begravelser. Så at Didibert skal få en passende religiøs oppfostrelse under min dominans er nok heller tvilsomt. For meg er dåpen mer en tradisjonell enn en mer betydningsfull handling - dessverre.

Og det utsagnet understreker vel mye av min holdning til den norske statskirken i sin alminnelighet.... Jeg er nemlig en person som er medlem av statskirken av ren latskap - som så mange andre. Jeg kunne nok like godt stått som medlem av en buddistisk menighet, eller en islamsk for den del. Jeg er rett og slett ikke veldig utøvende religiøs i utgangspunktet, tror jeg.

Men, når det er sagt, så er jeg likevel det jeg selv vil kalle en troende. Jeg tror nemlig på så mye rart, jeg. Og nettopp det er vel akkurat årsaken til at jeg ikke føler noen tiltrekning til statskirken. Jeg tror så absolutt på en gudommelig kraft, på et liv etter døden og at man skal leve livet sitt etter visse "regler". Men, mens min gud er en kjærlighetskraft så stor - så uendelig kraftig og uforståelig - så føler jeg at den kristne gud (les: den man hører om i statskirken...) blir for fattig og utilstrekkelig for mitt vedkommende. Jeg kan oppriktig tro de bibelske ord om at vi er skapt i guds bilde, men av samme grunn kan jeg ikke forstå hvordan kristendommen (eller noen annen religion av den grunn) kan på noe vis fordømme grupper av mennesker som de mener er "mindre skikket" til å fortjene et videre liv etter døden. Dersom jeg er skapt som et skyggebilde av den sterke kjærlighetskraften jeg mener er Gud, så må vel denne kraften jeg er mindre enn også ha en sterkere toleranse og forståelse for mennesker som befinner seg utenfor en A4-tilværelse enn den jeg selv har? Eller...?

Jeg tror på en "himmel", et "nirvana" eller "ti`r na noir", men jeg tror ikke på et helvete. Dersom det finnes et helvete, så er det selve livet. For hvor ellers går hvert eneste menneske gjennom ulike faser som gir en høyere forståelse og lærdom enn nettopp i livet? Vi opplever alle en eller annen ting i livet som bringer oss gjennom den dypeste fortvilelse og sorg, og bringer oss sterkere ut på den andre siden. Livet er menneskets "sjelelige skole" hvor vi gjennom å leve bringes til en høyere bevissthet enn den vi hadde da vi kom nakne inn i livet. Og nettopp av den grunn tror jeg at man ikke havner i et helvete om noe "går galt". Nei, jeg tror at en udefinerbar, uendelig sterk kjærlighetskraft ville være mer villig til å gi mennesker en ny sjanse til å gjøre ting "riktig" enn det jeg selv er. Og ved å gi oss sjansen til å leve om igjen, så vil vi også få mulighet til å "rette oppatt alle feila frå i går" og oppnå en høyere lærdom enn sist. Med andre ord, så tror jeg på gjenfødelse. Da jeg for noen år siden leste en artikkel av en religionsforsker som sa at mange ting - blant annet kapittlene om reinkarnasjon - var blitt kuttet ut i bibelen i gamle tider for å gi kirken større makt (gjennom å kunne ta avlat...), så falt en skinnende blank pusslebrikke på plass for meg. Jeg klarte nemlig ikke godta at man skulle være fordømt til evig tid dersom man ved "et uhell" skulle ta et feilaktig valg en eller annen gang i løpet av livet.

Spøkelser er en annen ting jeg tror på som gjerne passer dårlig inn i den alminnelige kristne troen. De fleste vil gjerne være med på idèen om at man har et liv etter døden, men få vil vel erkjenne at man kan bli "støkk" mellom dette og det neste? Vel, erfaring sier meg at det går ;o) Og hvorfor skulle man ikke kunne bli sittende fast mellom to verdener når man ender opp med å ta enkelte feil valg før man brått må forlate det livet man levde? Og "humbug-opptredener" som omhandler kommunikasjon og hjelp til "fastsittende ånder" fasinerer meg inni granskogen mye mer enn prestens usedvanlig kjedelige søndagspreken... (Ja, hva er det der da? Man skulle nå tro at det ville gå ann å gjøre noe en selv brenner for og ønsker å formidle til andre en smule mer interessant enn en søndagspreken tradisjonelt sett er *dån*)

Engler er noe annet enn spøkelser. Engler er vesener så fulle av denne guddommelige kjærligheten at man av og til kan oppleve dem som ene og alene gleden over å være til :o) Englene passer på oss og tar vare på oss, og forsøker å lede oss de riktige veiene - dersom vi er lydhøre nok ;-) I tillegg er de våre veiledere som vil gi oss en hjelpende hånd dersom vi i desperasjon vender blikket mot himlen og ber kraftigere makter om hjelp. Engler er iallefall del av min egen lille "religion".

Det jeg tror er aller mest viktig å tro på er vår egen evne til å fungere som engler i hverdagen. Jeg tror menneskene med sin frie vilje er den sterkeste kraft i livet, og ved de valg vi tar og de handlinger vi utfører så berører vi andre via en sommerfugleffekt vi ikke alltid er oss bevisste. Derfor tror jeg at den universelle gyldne regelen er så uendelig viktig. I og med at den faktisk er å spore som en grunnleggende regel i de fleste kulturer og religioner, så er vel det i sin enkelhet nok til å si hvor viktig den egentlig er. Å gjøre det mot andre som en vil eller forventer blir gjort mot en selv, er nemlig ingen dum idè. Og lever man livet sitt så godt man klarer etter denne regelen så tror jeg man får et godt liv. Man slipper nemlig å bruke så uendelig mye bortkastet tid på hevntanker og på å pønske ut nye knep for å terge mennesker man ikke liker. Ja, faktisk så gidder man ikke å mislike andre så ofte heller. Det er liksom ikke det som er viktig. Det viktigste er at en forsøker å gjøre seg selv lykkelig ved å gjøre gode ting for andre og glede seg over de små ting i livet. Et smil der, et ord her og kanskje til og med en hjelpende hånd der...

Jeg er nok dessverre for statskirken ingen god troende kristen. Jeg har litt for lite til overs for den dømmende holdningen kirken ofte ender opp med utad (vet jo at det sannsynligvis finnes et drøss med "gode" kristne som har verdier som sannsynligvis ikke er så ulike mine), og jeg har litt for mange filosofier som ikke glir inn i den kristne tro. Eller noen annen religion for den del. Jeg kan ikke tro på at man skal fordømme mennesker som av en eller annen grunn ikke finner grunnlag for å tro på noe mer enn det de kan se og føle, eller som velger å tro på "en annen gud". Det finnes i mine øyner bare èn gud - en kraft som er langt fra en menneskeskikkelse - og om man kaller ham allah, gud, shiva eller mor er meg fullstendig likegyldig så lenge en forsøker å leve livet sitt på en måte som ikke skader andre...

Å døpe Didibert var likevel en riktig avgjørelse. Vi lever tross alt i et samfunn som bygger på eldgamle kristne tradisjoner. Å lære om årsaken til at samfunnet vårt er som det er, tror jeg er en viktig del av det å vokse opp til å bli et tolerant menneske. Dette både til tross for og på grunn av statskirkens lange og stygge historie, og av og til fordømmende holdning til ikke-kristne og "syndere". Jeg vil at Didibert skal få med seg de gode tingene ved å tilhøre en religiøs gruppe. De gode levereglene, troens sterke makt over sinnet, og de spennende historiene fra eldgamle tider.
Samtidig er jeg klar for å lære ham om de tingene jeg selv syns er aller viktigst. Jeg vil lære ham om toleransens viktighet, om godhet for andre som den drivende kraft i livet, og at kjærligheten overvinner alt! Kjærlighetens makt er uslåelig, og den er så uendelig god og fantastisk å bære med seg. Klarer jeg å lære ham det, så tror jeg likevel jeg har gjort min jobb som både en god kristen og en god forelder ;o)

...og uansett så var han jo et utrolig vakkert syn i den hvite kjolen og med sitt vakre englesmil på en strålende, solrik søndag :oD Hvem er vel nærere den ekte og gode kjærligheten enn et barn som elsker livet helhjertet og uten fordommer? Ikke rart Jesus sa: la de små barn komme til meg, hindre dem ikke for guds rike hører slike til ;o) Å forsøke å leve livet som et godt menneske blir vel i grunn og bunn for meg å leve livet mest mulig med et barns entusiasme og kjærlighet til alt liv...