Harde hjerter og såre punkter.

I dag er jeg veldig, veldig lei meg. Så nå er jeg jammen glad jeg endelig kom inn på denne bloggerdritten! Har store problemer med å i det hele tatt å få opp innloggingssiden, så jeg får ikke skrevet halvparten av det jeg ønsker ;)

Jeg har, nok en gang, klart å rote ting litt til for meg selv fordi jeg blir så innmari sint over enkelte ting her i livet. Og nok en gang går det først og fremst ut over meg selv - at jeg aldri lærer! Men, la meg begynne med begynnelsen som egentlig ligger mange år tilbake i tid...

Det er sånn her i livet at vi alle har noen såre punkter i vår personlighet som vi forsøker for harde livet å beskytte med nebb og klør. Mitt såre punkt er kanskje først og fremst at jeg ikke takler å føle meg tilsidesatt (oversett, ignorert, usynlig). Så fort jeg føler at andre mennesker ikke gir meg den respekt jeg føler jeg fortjener, så kommer piggene ut og jeg er klar til kamp. Og som den stangende steinbukk jeg engang er, så kommer slagene mine brutalt treffende akkurat når man minst venter det. Det er fordi jeg, som steinbukker flest, lagrer følelsene mine i bunnen av en glødende vulkan som får voldsomme utbrudd når jeg har ruget på den røde, flytende steinen for lenge. Og mens lavaen sakte siger nedover fjellsidene etter mitt brutale angrep, sitter jeg selv i bunnen av en tom vulkan og føler meg....vel tom. Totalt tom, idiotisk og mislykket. For er det noe en steinbukk hater mer enn annet, så er det å miste kontrollen over egne følelser. Det gir en følelse av å mislykkes, noe en klatrende steinbukk absolutt ikke kan med. Og for min del har det da også sjeldent ført noe godt med seg å gi etter for disse utbruddene.

Jeg er en person som nok for de fleste fremstår som veltilpass, harmonisk og lun som en varm sommerdag,men med et kjølig og litt kynisk livssyn. Og det er jeg stort sett også. Men jeg har mange sår som ligger gjemt i en sjel som egentlig tilhører et lite barn. Barnet i meg gråter sårt over mangelen på noen som tar vare på det, og jeg har altfor ofte følelsen av at jeg selv må "holde" mitt indre barn for at jeg i det hele tatt skal kunne eksistere. Barnet er så inderlig redd for å forsvinne, bli borte, være usynlig i sin sårbarhet.

Gjennom årene har jeg møtt noen få mennesker som virkelig har "sett" meg. Mennesker som kan se at jeg ikke bare er stor og tøff med et hjerte av stein. Mennesker som har gitt meg følelsen av at jeg er verdt noe - ikke bare det mennesket jeg fremstår som. Med andre ord - mennesker som har lært meg skikkelig å kjenne. Det er ikke mange mennesker, jeg tror de kan telles på en - kanskje to - hender. Men jeg har åpnet opp for noen få utvalgte. Og de har fått meg til å skinne! Barnet i meg har frydet seg og solt seg i følelsen av å være til.

Det er en kjennsgjerning at når man slipper folk innpå seg, så gjør en seg selv også sårbar. En stolt steinbukk som meg, som hater å miste kontrollen, liker også dårlig å være sårbar. Derfor har jeg valgt mine mennesker med omhu. Brukt tid. Investert i. Og endt opp såret likevel.

Jeg har få nære venner. Pr i dag kan jeg vel si at jeg har to nettvenninner som jeg deler tanker og følelser med. Irl har jeg en barndomsvenninne som kjenner meg like godt som sin egen bukselomme, men som har store (mye større) problemer å stri med selv og derfor ikke er tilgjengelig alltid. Andre venner føler jeg ofte at er mer venner som trenger min støtte og mitt vennskap i større grad enn jeg kan benytte deres skuldre til mine bører. Derfor betegner jeg dem som venner, men ikke nære venner. De er ikke av sorten som ser at jeg også trenger å være svak innimellom - for dem er jeg klippen.

Jeg har da også en mann. Men i løpet av det siste året, med den nye tilværelsen som foreldre, har han ikke egentlig hatt så mye tid til virkelig å se meg. Han vet at jeg er der, på samme måte som tv`n og sofaen, men han har ikke oppdaget at jeg ikke alltid er her likevel. Bare innimellom hverdagsproblemene ser han virkelig på meg og oppdager at jeg er mer enn mor, kone og middagskokk. Og ikke ofte er disse små glimtene når vi er alene og har mulighet til de gode samtalene. Altfor ofte er det et tv, en unge eller andre folk som også skal ha oppmerksomhet. Vel, det er jo et annet problem som jeg må bruke tid på, og ikke egentlig hovedpoenget her. I dette forholdet er iallefall kommunikasjonslinjene åpne - det er bare å løfte røret og forsøke å nå den andre enden...

Poenget mitt er egentlig at jeg ikke har mange å støtte meg til. Fallet blir derfor på mange måter mye større når de få jeg har gir meg en kald skulder. Jeg har ikke tall på alle dager i livet mitt som har gått med til å gråte over mennesker som jeg har gitt adgang til mitt innerste, som så har forlatt meg. Kjærester jeg trodde skulle bære meg i tankene. Venninner jeg trodde hadde meg på en like høy stjerne som jeg plasserte dem. Søsken jeg trodde forstod, men som egentlig heller ikke så meg der jeg var. Altfor ofte har jeg vinket desperat med ett rødt flagg fra et synkende skip - i håp om at de skulle oppdage meg og det lille varme, bankende hjertet mitt likevel.

Og ut fra hjertet mitt har den røde lavaen svulmet, pumpet og spydd seg utover, gjerne i form av et ulmende sorgfullt sinne. Og det eneste mottakeren har oppdaget er at de blir rammet av et slag som de aldri ville forventet. Et slag som kan virke malplassert og irrasjonelt. For alle som ikke ser barnet som gråter. Fordi det ble forlatt og etterlatt, gråtende, nok en gang.

Den såre gråten, sorgen som barnet bærer på, gir meg en destruktiv kraft som ofte virker så voldsom at normaltfungerende mennesker plutselig ser meg som et menneske med store emosjonelle problemer (og strengt tatt kan man vel si at jeg er nettopp det, hehe. Men en psykolog har (heldigvis) "friskmeldt" meg og sagt at jeg ikke er psyk, bare på feil hylle innimellom ;oD ). Foruten å gi meg en utrolig innsikt i de barna jeg har valgt å arbeide med, så har denne "evnen" fått meg opp i mange vanskeligheter innimellom. Dessverre er den tapende parten vanligvis meg selv. Mitt sinne, min voldsomme reaksjon på å bli forlatt, er intet mer enn en selvdestruktiv kraft som gir meg flere timer oppløst i tårer fordi enda ett menneske jeg brydde meg om traff mine såreste punkter.

Er man en steinbukk, så er man en steinbukk. Og mellom tårene kommer staheten krypende. Tankene om å aldri mer la meg forføre av tanken på noen å lene seg til. Følelser nær hat til den som tråkket foten så kontant i mitt lille barns såre hjerte. Følelser som vikler meg bare mer inn i et irrasjonelt reaksjonsmønster. Brennende rød stein som blir liggende lagret, klar for neste utblåsning, pulserende over et åpent, sårt hjerte. Og når den som ble offer for steinbukkens stangende horn vennskapelig strekker en hånd ut - så rammes den brutalt av en vulkansk kraft som har ligget og blitt ladet opp til ett skremmende voldsomt utbrudd. Siden blir jeg nettopp den kalde steinbukken med et hardt hjerte, som så mange tror jeg egentlig innehar.....

Og barnet i meg fortsetter å lete etter det faste holdepunktet.